barnehageloven

Med barnehageloven regulerer og delegerer stat, fylke og kommune ansvar for virksomheten til barnehagens styrere og til de pedagogiske lederne.

• Utdanningsdirektoratet tolker barnehageloven med forskrifter når det er behov for avklaring på det nasjonale nivået. Det skjer i form av rundskriv, eller ved at det utarbeides veiledninger som forklarer anvendelsen av regelverket på bestemte områder.
• Statsforvalteren har veiledningsansvar overfor kommunene og eiere av barnehager. Statsforvalteren informerer og veileder kommunen som barnehagemyndighet. I tillegg kommer informasjon til allmennheten og aktuelle målgrupper om regelverksendringer i barnehager.
• Kommunen er lokal barnehagemyndighet, og fører tilsyn med barnehagene slik at de drives i samsvar med regelverket.

Kommunens hovedansvar er å bygge og drive barnehager, og å gi støtte til andre barnehageaktører med utgangspunkt i lov og forskrift. Kommunen har plikt til å sørge for at det til enhver tid finnes et tilstrekkelig antall barnehageplasser. Utbyggingsmønsteret og driftsformen skal være tilpasset lokale forhold og behov. Kommunene skal godkjenne den enkelte barnehage før den settes i drift.

Ifølge lovens § 17 har kommunen ansvar for å legge til rette for en samordnet opptaksprosess som skal sikre både likebehandling av barn og likebehandling av kommunale og private barnehager i kommunen. Videre har kommunen ifølge lovens § 18 ansvaret for at barn med rett til prioritet ved opptak i barnehage får barnehageplass. Dette gjelder barn med nedsatt funksjonsevne og barn som det er fattet vedtak om etter barnevernsloven § 5-1 første ledd bokstav a til d, § 3-1 og § 3-4 første ledd bokstav b.

Barnehageloven ble fra 2021 endret med et nytt kapittel med krav til barns psykososiale miljø i barnehagen. Barnehageloven av 2021 inneholder dessuten nye kapitler om likebehandling og uavhengighet av kommunale og private barnehager.

Det er fastsatt en rekke forskrifter som utfyller paragrafene i barnehageloven. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver er den viktigste forskriften til loven. Siden 2006 har barnehager tilhørt et utdanningsdepartement. Dette departementet fastsetter rammeplan for barnehagen, det vil si retningslinjer for barnehagens innhold og oppgaver.

I tillegg eksisterer det en rekke andre forskrifter som:

• forskrift om foreldrebetaling i barnehager
• forskrift om pedagogisk bemanning og dispensasjon i barnehager
• forskrift om saksbehandling ved barnehageopptak
• forskrift om tilskudd til private barnehager
• forskrift om politiattest i barnehager

Rammeplanen skal bidra til at alle barn over hele landet får et kvalitetsmessig likeverdig barnehagetilbud. Rammeplanen utdyper bestemmelsene i loven, som barnehagens formål, drift og barns medvirkning.

Med rammeplanen av 2017 kom tydeligere føringer for hvilket innhold og hvilken kunnskap som skal prege barnehagens hverdag. Rammeplanen av 2017 inneholdt i alt ni kapitler, som omhandler barnehagens verdigrunnlag, ansvar og roller, barnehagens formål og innhold, barns medvirkning, samarbeid mellom hjem og barnehage, overganger, barnehagen som pedagogisk virksomhet, barnehagens arbeidsmåter og barnehagens fagområder. Forut for rammeplan av 2017 pågikk det et omfattende arbeid for å sikre forskriftenes legitimitet i barnehagesektoren.

Forløperen til dagens rammeplan kom allerede i 1984, med håndboka Målrettet arbeid i barnehagen. Den første rammeplanen ble utarbeidet i 1994. Siden 1996 har rammeplan for barnehagen vært forskrift til barnehageloven. I 2006 kom ny og revidert rammeplan som ble supplert med i alt elleve temahefter. I 2010 ble rammeplanen utvidet gjennom en ny revidering, blant annet med formuleringer om barns rett til medvirkning.

Både barns rett til barnehageplass, barns rett til et godt barnehagetilbud og barns rett til medvirkning er lovfestet på både statlig og kommunalt nivå. Da barnehageloven ble endret i 2005, ble barns medvirkning for første gang en viktig del av den nye barnehageloven. Forut gikk et større arbeid med å integrere FNs barnekonvensjon i norsk lovverk. Barns rett til medvirkning er nedfelt i § 3 med disse formuleringene:

• Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet og i saker som gjelder dem selv.
• Barn skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet.
• Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet.

Fokuset på barns medvirkning over tid, både i barnehageloven og i rammeplanen, henger sammen med en anerkjennelse av barn som handlende subjekter. Det betyr at deres medskaping av barnehagens hverdag, i samspill med andre barn og med voksne, har fått økende oppmerksomhet. I denne sammenheng står barns egeninitierte lek sentralt. At barn blir sett på som medborgere med rett til å bli hørt, og at deres ytringer skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet, har igjen bidratt til å styrke barns rettigheter.