barnekrybbe

Barnekrybbene hadde flere fellestrekk med barneasylene i andre europeiske land. De var heldagsinstitusjoner for de yngste barna, det vil si for spedbarn og barn under tre år.

Barnekrybber var, i likhet med barneasyl, ment for den fattige befolkningen. De var tiltenkt mødre med aleneansvar, der lønnsarbeid var den siste utvei for å tjene til livets opphold for seg selv og barnet. Fabrikkarbeidet til mødrene var ofte for farlig til at de kunne ha spedbarnet eller de yngste barna med seg.

Frelsesarmeen sto bak oppretting og drift av mange barnekrybber. I løpet av 1890-årene åpnet den i alt fem barnekrybber i hovedstaden. Også andre organisasjoner og enkeltpersoner drev barnekrybber. Etter århundreskiftet opprettet menigheter og indremisjonsforeninger barnekrybber i de større byene. De som arbeidet i barnekrybbene, var gjerne diakonisser eller menighetssøstre. I 1905 eksisterte det til sammen 16 barnekrybber i Norge med i alt 255 barn. Tallet fortsatte å stige, og i året 1923 fantes det 22 krybber som tok mot i alt 450 barn.

Deretter gikk tallet på barnekrybber tilbake. I 1946 var det bare 14 krybber igjen, og tallet fortsatte å synke. Fra 1947 skulle barnekrybber offentlig godkjennes. Ved inngangen til 1950-årene var det bare sju barnekrybber igjen, og i løpet av 1950-årene forsvant de helt. Barnekrybbene ble enten nedlagt eller innlemmet i eksisterende småbarnsinstitusjoner, som daghjem eller barnehager.

Barnekrybbene fungerte, i den perioden de eksisterte, som funksjonelle institusjoner for familier som var avhengige av mødrenes lønnsarbeid. Gryende velstand, som bedre økonomi og boligforhold for hele befolkningen, bidro til nedleggelser eller omorganiseringer.

• barneasyl
• barnehage

• Caroli, D. (2017). Day Nurseries and Childcare in Europe, 1800–1939. London: Palgrave Macmillan
• Korsvold, T. (2005). For alle barn. Barnehagens framvekst i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt
• Röthle, M. (2015). Barnehagene i Stavanger: fra veldedighet til velferdsgode. Årbok. Museum Stavanger