Barnekrybbene hadde flere fellestrekk med barneasylene i andre europeiske land. De var heldagsinstitusjoner for de yngste barna, det vil si for spedbarn og barn under tre år.
Barnekrybber var, i likhet med barneasyl, ment for den fattige befolkningen. De var tiltenkt mødre med aleneansvar, og hvor lønnsarbeid var den siste utvei for å tjene til livets opphold for seg selv og barnet. Fabrikkarbeidet til mødrene var ofte for farlig til at de kunne ha spedbarnet eller de yngste barna med seg.
Frelsesarmeen sto ofte bak oppretting og drift av barnekrybber, og i løpet av 1890-årene åpnet den i alt fem barnekrybber i hovedstaden. Også andre organisasjoner og enkeltpersoner drev barnekrybber, og etter århundreskiftet ble det i de større byene opprettet barnekrybber i regi av menigheter og indremisjonsforeninger. De som arbeidet i barnekrybbene, var gjerne diakonisser eller menighetssøstre.
I 1905 eksisterte det på landsbasis til sammen 16 barnekrybber med i alt 255 barn. Tallet fortsatte å stige, og i året 1923 fantes det 22 krybber som tok imot i alt 450 barn. Deretter gikk tallet på barnekrybber tilbake. I 1946 var det bare 14 krybber igjen, og tallet fortsatte å synke. Fra 1947 skulle barnekrybber offentlig godkjennes, og ved inngangen til 1950-årene var det kun sju barnekrybber igjen.
Barnekrybber ble enten nedlagt eller innlemmet i eksisterende småbarnsinstitusjoner, som daghjem eller barnehager, og i løpet av 1950-årene forsvant de helt. Barnekrybbene fungerte i den perioden de eksisterte, som funksjonelle institusjoner for familier som var avhengige av mødrenes lønnsarbeid. Gryende velstand, som bedre økonomi og boligforhold for hele befolkningen, bidro til nedleggelser eller omorganiseringer.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.