barnehagepedagogikk

Barnehagepedagogikk er en pedagogikk for barnehagen. Denne pedagogikken befinner seg i skjæringspunktet mellom viten om barn og barndom og profesjonskunnskap. Kunnskap om barnet som subjekt, det relasjonelle perspektivet og profesjonens faglige og skjønnsmessige vurderinger er sentralt i barnehagepedagogikk.

Faktaboks

også kjent som:

småbarnspedagogikk, førskolepedagogikk

En helhetlig tilnærming

Barnehagepedagogikk tar utgangspunkt i barnehagens særegne tradisjoner og dagens kunnskapsgrunnlag. Barnehagepedagogikken skilte seg allerede fra midten av 1800-tallet fra skolens pedagogikk ved å framheve et idegrunnlag med røtter i europeiske, humanistiske tradisjoner, og mindre i tanken om nasjonsbygging. Barnehagens pedagogikk hadde sterke forbindelser til hjem, barns hverdagsaktiviteter og barns nære omgivelser.

Barns læring og arbeidsformer i barnehagen var i større grad enn i skolen knyttet til et helhetssyn på barn, det vil si en pedagogikk som så barnet både som individ og som en del av et større fellesskap av andre barn og voksne. Denne helhetlige tilnærmingen til læring utkrystalliserte seg i tematiske områder, men ikke nødvendigvis med utgangspunkt i skolens tradisjonelle fagdisipliner. Denne form for pedagogisk tilnærming til barns aktiviteter i barnehagen har oppvist høy kontinuitet over tid.

Barns læring i barnehagen knyttes til hverdagens aktiviteter og gjøremål. Den er ikke avgrenset til formelle, avgrensede læringssituasjoner ledet av de ansatte, noe som gjør at barnehagepedagogikken blir mer «usynlig». Den nordiske barnehagepedagogikken skiller seg både fra skolens pedagogikk og fra en mer læringsorientert tradisjon vi finner i engelskspråklige land.

Tverrfaglighet

Barnehagepedagogikk er i dag ingen klart avgrenset fagdisiplin, men bygger på et bredt og tverrfaglig grunnlag. Pedagogikkfaget kjennetegnes av ulike temaer og vitenskapelige retninger, og er påvirket av internasjonalisering og av utdanningsforskningens vekst. En klar avgrensing av barnehagepedagogikk i forhold til faget pedagogikk eller til utdanningsforskning er heller ikke mulig.

Sosialpsykologiske teorier og forskning på barns læring og utvikling er fortsatt en sentral del av kunnskapsgrunnlaget. Dette omfatter utvikling og læring, og det innen flere områder, som det psykiske, kognitive, motoriske, sosiale, språklige og estetiske.

Denne vektleggingen på utvikling og læring kommer til uttrykk både i form av offentlige kompetansestrategier og i utdanningen av barnehagelærere.

Teori og praksis

Det komplekse samspillet mellom teori og praksis er sentralt i barnehagens pedagogikk. Praksis, teori og metoder og en helhetlig tilnærming til barns hverdagsliv inngår i et samspill med mange ulike forbindelseslinjer.

Forskning fra ulike vitenskapsdisipliner bidrar med kunnskap som er vesentlig for barnehagepedagogikk. Sentrale temaer er barns lek, læring, omsorg og danning, samt barnehage- og profesjonsrelatert tematikk.

Barnehagepedagogikkens kompleksitet

Innen barnehagepedagogisk forskning finnes et mangfold av teoretiske og metodiske tilnærminger. Både forskningsteoretiske og forskningsmetodiske tilnærminger som diskursanalyse, mikro-etnografi og ulike fenomenologiske og posthume retninger tas i bruk og utgjør det barnehagevitenskapelige kunnskapsområdet.

Når barnehagepedagogikk studeres ut fra et sosial-konstruktivistisk perspektiv, ses den som et konstruert og bevegelig fenomen. Pedagogikk både former og formes av kultur, den formes av og former både profesjonen og det samfunnet som omgir profesjonen. Når kunnskap ses som situert, det vil si kontekstavhengig, vil hva som gjelder som sann kunnskap, være gyldig bare innenfor bestemte kunnskapsregimer. Med dette utgangspunktet vil det være vanskelig å tale om én barnehagepedagogikk som er allmenngyldig og generell. Kunnskap blir både midlertidig og kontekstavhengig, og barnehagepedagogikk blir et fenomen som er innvevd i de sosiale, kulturelle og politiske strukturene.

Den posthumane retningen vektlegger blant annet bevegelse, kropp og ulike former for materialitet. Ved å åpne opp for posthumane tilnærminger, med nye former for materialitet, bevegelse, det affektive og kroppens tilblivelse, tilføres barnehagepedagogikken nye forståelser.

Innflytelsen fra barndomsstudier og barnehageforskning

Barnehagepedagogikk bygger på tverrfaglig forskning fra ulike fagretninger som likevel belyser de samme problemstillingene, men som bringer inn ny og ulik empiri. Sentralt er vitenskapsbasert kunnskap om barndomsstudier. Barndomsstudier har fokus på hvordan barndom og barns hverdagsliv er forankret i en samtidig, historisk og kulturell kontekst. Ulike vinklinger innbyr til et mangfold av måter å utforske barn og barndom på. Barns perspektiver tillegges vekt og gyldighet, og barns stemme utforskes ut fra ulike metodiske innfallsvinkler, som for eksempel ved hjelp av barneintervju eller barnetegninger.

Nyere barnehageforskning er et interdisiplinært kunnskapsområde, diskursivt, bevegelig og i kontinuerlig endring. Forskning innen barnehagefeltet har økt de to siste tiårene, blant annet som følge av økte bevilgninger fra Norges forskningsråd.

Pedagogisk idéhistorie og den internasjonale innflytelsen

Friedrich Fröbel (1782-1852) grunnla barnehagen som pedagogisk institusjon. Til forskjell fra asylene, som først og fremst var vernetiltak mot direkte nød, men som også brukte direkte undervisningsmetoder fra den tids skole, representerte barnehagen en småbarnspedagogikk som bygde på leken og barns egenaktivitet. Fröbel arbeidet med å utvikle et allsidig lekemateriell, og i 1837 etablerte han i Tyskland den første institusjonen i Bad Blankenburg i Thüringen, som fra 1840 ble hetende barnehage (Kindergarten).

Fröbels pedagogikk har historisk hatt stor betydning for utvikling av barnehager i Norge og i Norden, som ellers i Europa. Fröbels arbeid ble ført videre av blant annet Bertha von Marenholtz-Bülow og Henriette Schrader-Breymann, og ble spredt gjennom oppretting av Fröbel-forbund og Fröbel-seminarer. Fröbel-seminarene utdannet pedagoger til barnehagene.

Det utviklet seg ikke bare én form for frøbelpedagogikk, men flere retninger. Frøbelpedagogikken ble spredt gjennom ulike personer i ulike sammenhenger. Likevel kan en tale om en frøbeltradisjon, med bakgrunn i en transnasjonal historie på slutten av 1800-tallet og i 1900-tallets første tiår. Denne besto av et nettverk av kvinner som arbeidet videre med hans pedagogikk. Fröbels niese Henriette Schrader-Breymann ga innholdet til folkebarnehagene. Hun fikk senere stor betydning for den skandinaviske barnehagebevegelsen, gjennom utdanningsinstitusjonen for barnehagelærere som hun grunnla i Berlin: Das Pestalozzi-Fröbel-Haus (1874). Her fikk flere av de første nordiske barnehagepionerene sin utdanning, og kjennskapen til den første pedagogikken for barnehagen.

Kritikk og utvidelse

Barnehagens idéhistorie ble opprinnelig skrevet om dem som man antok hadde vært de mest betydningsfulle personene, og deres ideer. På slutten av 1970-årene begynte enkelte fagmiljøer å sette spørsmålstegn ved denne historieskrivingen, og tok til orde for en utvidelse og en ny gjennomgang. I tillegg til det idehistoriske perspektivet ble det nå lagt vekt på barnehagens politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle betydning, ut fra et større mangfold av teoretiske perspektiver. Den tidligere småbarnspedagogikken, hvor idéhistorien sto sentralt, ble i større grad koblet til statens velferdsprosjekter. Barnets sosiale tilpasning til samfunnet kom i søkelyset. Gjennom en felles folkeoppdragelse ble det mulig, ved hjelp av staten og ved hjelp av vitenskapen. Dette skjedde fordi en gjennom vitenskapen, og særlig psykologien, ville planlegge og tilrettelegge for barns utvikling. Med den barnepsykologiske forskningen, spesielt wienerskolen i 1930-årene med Charlotte Bühler og senere Arnold Gesell, kom en psykoanalytisk tradisjon til å gi barnehagepedagogikken et psykologisk fundament. Utviklingspsykologien var sentral gjennom flere tiår. Fra 1970-årene kom man i større grad til å legge vekten på den konteksten som aktivt former pedagogiske ideers virksomheter. Forandringer skjer ikke bare gjennom nye lover og politiske tiltak, eller ut fra en hendelseshistorie med individet i sentrum, men også gjennom formende samfunnsstrukturer. Større vekt på kunnskap om barns oppvekst har endret barnehagepedagogikken.

Les mer i Store norsk leksikon

Litteratur

  • Bae, B. (2018). Politikk, lek og læring: barnehageliv fra mange kanter. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Balke, E. (1995). Småbarnspedagogikkens historie. Forbilder for vår tids barnehager. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Glaser, V., Størksen, I. og Drugli, M. B. (2018 2. utg.). Utvikling, lek og læring. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Kolle, T., Larsen, A. S. og Ulla, B (2017). Pedagogisk dokumentasjon og inspirasjoner til bevegelige praksiser. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Sandvik, N. (m.fl. red.) (2016). Småbarnspedagogikkens komplekse komposisjoner. Bergen: Fagbokforlaget.
  • Wassmuth, H. (2020). Föbel’s Pedagogy of Kindergarten and Play. New York: Routledge.
  • Westerberg, J. (2008). Förskolepedagogikens framväkst. Pedagogisk förandring och dess förutsetningar, ca 1835-1945. Dr. avh. Universitet i Uppsala.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg