Wilhelm Kåge

I 1917 ble Wilhelm Kåge ansatt av keramikkprodusenten Gustavsberg. Hans første oppdrag var å ha ansvar for firmaets deltakelse på «Hemutställningen» på Liljevalchs konsthall. Kåge utførte Arbetarservisen i hvitglasert steintøy med håndmalt og trykket dekor i blått. Samme år ble Kåge ansatt som kunstnerisk leder, og han satte seg snart inn i produksjonens tekniske problemer. For å skaffe seg dypere kunnskaper innenfor faget la Kåge ut på en studietur i Europa og Nord-Afrika (1921–1922).

Fra omkring 1929 begynte Wilhelm Kåge å utvikle den nye sølvdekoren Argenta (etter det latinske ordet for sølv – argentum). Den ble utført i en tjukk og tregtflytende sølvmasse som ble påført for hånd på det grønnglaserte godset. Argenta ble lansert på den skjellsettende Stockholmsutstillingen i 1930. Den første tiden ble arbeidene dreid opp for hånd av mesterdreieren Berndt Friberg og Walter Johansson, og malt av Kåge selv. Etter en tid ble etterspørselen så stor at det ble opprettet et eget verksted – «Argentasalen». Dekoren og formene vekslet mellom nyklassisismens formspråk og funksjonalismens. Den første tiden var drager, løver, nakne kvinner og sikksakk-dekorer blant de vanligste. Etter at Argenta ble mer popularisert i form av anlednings- og firmagaver, ble uttrykket noe forflatet.

Wilhelm Kåge så etter hvert på keramikken mer som et kunstnerisk medium i seg selv. Det fikk ham til å utforske ulike keramiske teknikker og glasurens virkninger. Kåge hadde en stor forkjærlighet for asiatisk kunsthåndverk, og han hentet inspirasjon fra gammelkinesisk keramikk fra Song-dynastiet og samtidige kollegaer som japanske Shoji Hamada og engelske Bernard Leach. Det førte til at han utviklet et nytt keramisk uttrykk – Farstagodset. Former og dekorer lå langt fra tradisjonell, svensk keramikk. Her var det kunstneriske uttrykket i høysetet i stedet for de funksjonelle hensikter.

Blant de mest artistiske seriene i Farstagodset hører Farsta Terra Spirea. Det er en type hånddreide vaser som «vokser» opp og ut av en kraftig base. Farsta rost henspiller på den brune rustfargen, og er gjerne noe grovere i utførelsen med håndrissede dekorer og relieffer. I enkelte vaser renner glasuren tykt og avsluttes i klumper langs fotranden.