Vatnås kirke

Vatnås kirke ligger på en skogkledd kolle i bygda Grenskogen, vest for Vikersund. Kirkestedet går tilbake til middelalderen. Kirken synes å ha blitt opprettholdt som gavekirke. Ved kirken ligger Olavskilden, som kirken har navn etter og som skal ha vært et viktig valfartsmål. Vannet hadde ry for å helbrede langt inn i protestantisk tid.

Den tidligere kirken i Vatnås var en stavkirke. I 1590-årene var bygningen svært forfallen og ute av bruk. Det er bevart flere inventardeler fra denne kirken, blant annet det kjente relikvieskrinet fra midten av 1200-tallet som nå er i Nationalmuseet i København. I kirken er det et krusifiks fra første halvdel av 1300-tallet. Etter reformasjonen lå Vatnås kirke nærmest øde.

Da den nåværende kirken ble oppført rundt 1660, var det også som privat eid gavekirke. De skriftlige kildene er derfor mangelfulle. I 1673 ble det holdt bare en gudstjeneste i året, «for detz besuerlige Reyse schyld».

Kirken er en korskirke med koret i den ene korsarmen og takrytter over korsmidten. Den er orientert på vanlig måte, med koret mot øst. Tverrarmene er noe smalere enn skipet og koret.

Veggene er av laftet tømmer. I tverrarmene er de tre omfar lavere enn veggene i skipet og koret. Karakteristisk for veggene er at svillene har utstikkende ender. Gavlene er laftet helt opp. Trolig har de utvendige veggene opprinnelig stått uten kledning.

Inngangen er mot vest. Til dørbladet er det festet en middelaldersk dørring med årstallet 1681. Fra starten har døra slått inn mot kirkerommet. Foran portalen er det et åpent bislag. På taket er det en smijerns- fløy med innskriften «SHS 1672». Koret har egen inngang i sørveggen. Til døra er det festet en liten bronsering med dyrehoder, som kan være fra den tidligere kirken.

Også vindusåpningene i skipet og koret virker opprinnelige. De tidligste vinduene var av blyglass. To av de tidligere blyglassvinduene i østveggen i koret ble rekonstruert i forbindelse med en restaurering av kirken i 1940-årene.

Bygningen har en enkel grunnmur av stein. Gulvplankene er festet til gulvbjelker. Det er ikke opplysninger om gravsteder inne i kirken.

Saltakene over korsarmene er understøttet av åser. Til åsene er det festet bord som tidligere var tekket med spon. Mønet på vestgavlen har spirstang med vindfløy, der årstallet 1672 er stanset ut. Til østgavlen på koret er det festet et spir med vindfløy med årstallet 1688.

Takrytteren kan være opprinnelig. Det firkantete underbygget har vegger av bindingsverk og er kledd utvendig med stående bord. I underbygget er det klokkestue med lydglugger i alle retninger. Den ene klokken er fra middelalderen og stammer trolig fra stavkirken, den andre er datert 1687. Saltaket på underbygget har en spiss, åttekantet hette, som er understøttet av midtmast og sperrer. Også takrytteren har vært tekket med spon. Til hetten er det festet et spir med kule, utsmidde ornamenter og vindfløy. I vindfløyen er årstallet 1672 utstanset.

De innvendige veggene i kirkerommet har flattelgjete stokker, rikt dekorert med malte ranker. I koret er det også malt draperier på den nedre delen av tømmerveggene.

Himlingen er av profilerte bord festet til profilerte takbjelker. Både himlingsbordene og takbjelkene har malte dekorasjoner. I himlingen er det hull til tau fra kirkeklokkene i takrytteren. Den som ringer, gjør det stående i kirkerommet.

I kirkerommet er dekorasjonene på veggene og himlingen restaurert. Med det restaurerte korskillet og de bevarte delene av det opprinnelige inventaret gir de langt på vei et inntrykk av hvordan det hele så ut på 1600-tallet. Å komme inn i Vatnås kirke er på mange måter en tidsreise.

I 1831 søkte en lokal person om erstatning for skade som de kirkesøkende hadde gjort på eiendommen i forbindelse med feiringen av sankthans. I 1842 ga herredsstyret midler til takstein på kirken. I 1875 gjennomgikk kirken betydelige forandringer. Koret fikk et lavere skille, vinduene ble gjort høyere, og det ble satt inn nye vinduer. Samtidig flyttet man prekestolen til nordsiden av koråpningen, og kappet den nederste, gjennomgående stokken over koråpningen. I kirkerommet ble veggene overmalt med hvit farge. Også en del av inventaret ble overmalt. Skipet fikk nye benker, og benkene i tverrarmene ble snudd i øst- vest-retning. Det ble også satt inn ovner.

Vatnås kirke ble satt i stand i 1947–1948, under ledelse av konservator Finn Krafft og i nært samarbeid med Riksantikvaren. Deler av inventaret ble restaurert og flyttet tilbake til sin opprinnelige plass, og dekorasjonene på veggene i kirkerommet ble avdekket. Det kom også nye benker i skipet. I 1993 og 1994 ble krusifikset og middelalderlysekronen restaurert. I 1996 fikk kirken en kopi av relikvieskrinet, som nå står på alteret. Vatnås kirke er stadig eid av en gruppe lokale personer, og blir brukt til kirkelige handlinger ved enkelte anledninger.

• Sigdal
• arkitektur i Norge

• Storsletten, Ola: Kirker i Norge, b. 5: Etter reformasjonen : 1600-tallet, 2008, 160–165, isbn 978-82-91399-15-7, Finn boken