Robert Seethaler

Seethaler debuterte i 2006 med romanen Die Biene und der Kurt (2006, Biene og Kurt). Biene er seksten år og har stukket av fra barnehjemmet. Hun møter Kurt, som er en forfyllet slagersanger. De to ulike outsiderne slår seg sammen og reiser på turné i provinsen med en bobil. Die Biene und der Kurt er en egenvillig litterær roadmovie, hvor forholdet mellom de to hovedpersonene og deres søken etter kjærlighet står i sentrum.

Også Seethalers neste roman, Die weiteren Aussichten (2008, Videre utsikter), kan leses som en litterær roadmovie. Herbert Szevko nærmer seg tretti og bor fortsatt sammen med moren; de to driver en dårlig besøkt bensinstasjon. En dag sykler en ung kvinne forbi, og Herbert forelsker seg ved første blikk. Kvinnen heter Hilde Matusovsky og slår seg ned i den lille landsbyen. Etter en nabokrangel stikker Herbert og Hilde, sammen med moren og gullfisken Georg, av fra alt og legger ut på en eventyrlig og absurd reise som balanserer mellom det komiske og det tragiske. Også her tematiserer Seethaler søken etter kjærlighet og autonomi, samtidig med ønsket om å bryte ut av provinsielle rammer og gjenvinne individuell frihet.

Romanen Der Trafikant (2012, norsk oversettelse Tobakkshandleren 2017) ble Seethalers gjennombrudd, også internasjonalt. Handlingen er lagt til årene 1937 til 1938 i Wien. Nasjonalsosialismen er på frammarsj, og mange av byens jøder forsøker å emigrere. Hovedpersonen er Franz Huchel, en ung mann fra landet som flytter til den hovedstaden hvor han har fått jobb i en såkalt Trafik, en av de karakteristiske presse- og tobakkskioskene i Østerrike; sjefen hans er den krigsinvalide Otto Trsnjek, som har lite til overs for de nye makthaverne. En av kundene er Sigmund Freud. Mellom den unge Franz og den gamle Freud, som er på vei i eksil, oppstår et forsiktig vennskap, som åpner Franz' øyne for den politiske utviklingen. Tobakkshandleren kan leses som en sosialisasjonshistorie, hvor hovedpersonens utvikling fra ung gutt til voksen går hand i hand med en politisk bevisstgjøring. Romanen ble filmatisert i 2018 av regissør Nikolaus Leytner.

Som Tobakkshandleren, er Et helt liv (2014. Originaltittel: Ein ganzes Leben, norsk oversettelse 2016) en kortroman. På knappe 150 sider skisserer forfatteren opp hele livet – 70 år – til Andreas Egger, født som såkalt uekte barn i den østerrikske provinsen. Med utgangspunkt i viktige hendelser i Eggers liv – for eksempel kjærligheten til Marie, som dør i et skred, og opplevelser som soldat i første verdenskrig – får leseren innblikk i skjebnen til et enkelt menneske i de østerrikske fjellene i det tjuende århundre. Det som gjør romanen til en internasjonal bestselger, er ikke det spektakulære, men det nedtonede og enkle språket som forteller skjebnen til en enkel mann som uten å gjøre opprør mot livets urettferdigheter stille lever det livet han er tildelt.

Das Feld (2018) har sjangerbetegnelsen roman, men er en samling korte prosatekster, monologer, som bindes sammen av én ting: alle som forteller, ligger på kirkegården i den lille byen Paulstadt. De døde, både kvinner og menn, i ulike aldere, beretter om sitt liv sett i lys av døden. Gjennom de mange monologene framstiller Seethaler forskjellige skjebner på samme sted, mange av dem krysser hverandre, samtidig som han trekker fram det som må sies å være eksistensielle øyeblikk, (selv)erkjennelser, i den enkeltes liv.

Med romanen Der letzte Satz (2020) vender Seethaler tilbake til store østerrikske kulturpersonligheter: Romanen er basert på den østerrikske komponisten og dirigenten Gustav Mahler. I Seethalers roman befinner Mahler seg ombord på et skip fra New York, hvor han har hatt et oppdrag på Metropolitan Opera, og tilbake til Wien. Han er alvorlig syk og vet han skal dø. Mens han sitter oppe på dekk, tenker han tilbake på sitt liv. Minner, både fra hans karriere og fra hans privatliv som ektemann og far, selvbebreidelser – særlig i forhold til hans kone, Alma Mahler – og refleksjoner veves ukronologisk sammen og avbrytes av korte dialoger med en navnløs dekksgutt som blir hans siste samtalepartner. Han faller om på dekk, og han dør kort tid senere i Wien, som leserne får vite i epilogen. Sigmund Freud, en sentral person i Tobakkshandleren, dukker opp i en birolle, og konstellasjonen mellom den kjente kunstneren og den anonyme dekksgutten minner om det uvanlige vennskapet mellom Sigmund Freud og den unge Franz Huchel i Tobakkshandleren.

Handlingen i romanen Café ohne Namen (2023) utspiller seg i Wien på 1966-takket. En ung mann, Robert Simon, jobber seg opp fra ingenting til han til slutt har spart opp nok penger til å forpakte en enkel kafe, som blir et midtpunkt både for Robert og for menneskene i den slitne bydelen hvor han har etablert seg. Et tiår senere skal bydelen saneres, og det er ikke lenger plass for Robert og kafeen hans. Romanen har mange av de kjennetegnene som har blitt Seethalers signatur: Den er en historie om et menneske fra enkle kår som følger sin drøm. Selv om det Robert Simon utretter ikke er spektakulært, betyr det mye for andre rundt. Og selv om han mislykkes til slutt, og etter hvert blir glemt – akkurat som kafeen uten navn (Café ohne Namen), har det han utrettet hatt stor betydning for de menneskene som år etter år besøkte kafeen.