Sōseki debuterte som forfatter i 1905 med den satiriske novellen «Vi er en katt» som kom på trykk i tidsskriftet Hototogisu. Novellen, som er inspirert av Jonathan Swifts satiriske stil, skildrer Sōsekis samtid gjennom øynene til en katt. Novellen ble svært populær, og Sōseki ble oppmuntret til å skrive flere kapitler, og teksten gikk som føljetong i tidsskriftet fram til 1906.
Hans andre roman, Botchan («Den lille herren», 1906), var basert på erfaringene som lærer i Matsuyama. Den ble i likhet med Vi er en katt svært godt mottatt. Samme år skrev han Kusamakura («Med gress som pute», 1906), som han selv omtaler som en haiku-inspirert roman. Her viste han en ny lyrisk side ved sitt forfatterskap.
I 1907 sa han opp undervisningsstillingene sine og begynte å skrive på heltid, delvis for avisen Asahi Shimbun og delvis som forfatter. På denne tiden skriver han flere av sine mest kjente verk, som Kōjin («Vandreren», 1912–1913), og trilogien Sanshirō (1908), Sorekara («Og deretter», 1909) og Mon («Porten», 1910).
I 1910, under arbeidet med Mon, ble Sōseki alvorlig syk og svevde en periode mellom liv og død. Denne erfaringen gjenspeiles også i en alvorligere tone i hans senere verk. Han tok opp eksistensielle spørsmål omkring ensomhet, isolasjon og svik. Samtidig var han også opptatt av konflikten mellom tradisjonelle japanske forventninger til samlivet mellom mann og hustru og nye vestlige idealer om kjærlighetsekteskapet. Begge disse tendensene i forfatterskapet kommer klart til uttrykk i hans mest kjente verk Kokoro (1914).
Sōseki døde i 1916 mens han arbeidet på det som skulle bli hans lengste verk, Meian («Lys og mørke», 1916). Romanen ble publisert posthumt i ufullstendig form.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.