Magnor Glassverk

Skog av Caroline Olsson, produsert av Magnor Glassverk fra 2011.

Magnor Glassverk. Gjengitt med tillatelse

Magnor Glassverk er et av de to store norske glassverkene, sammen med Hadeland Glassverk. Magnor glassverk ligger i Magnor i Eidskog kommune sør i Hedmark, like ved grensa mot Sverige. De produserer alt fra rimelige bruksglass til eksklusivt kunstglass. Det siste tiåret har Magnor knyttet til seg en rekke unge, habile designere.

Magnor Glassverk ble opprinnelig etablert i 1896 som Geijersfos Glasverk. Den første tiden var glassverket nærmest en parallell bedrift til svenske Eda Glasbruk. I 1917 ble driften ved Geijersfos nedlagt. Birger Funnemark kjøpte driftsbygningene i 1933, og glassproduksjonen ble gjenopptatt i 1934 under navnet A/S Norsk Glassverk. I 1940 stanset all produksjon på grunn av andre verdenskrig. Produksjonen ble tatt opp igjen i 1945 med Anatole Savabini som ny eier.

Som de fleste norske industribedrifter opplevde glassverket en sterk vekst etter okkupasjonsårene. Det var stor etterspørsel etter de fleste type ferdigvarer. For å heve bedriftens kunstneriske nivå ble Arne Lindaas ansatt som designer i 1949. Han tegnet både servisemodeller og kunstglass. På utstillingen «Hva vi kan» i Oslo ble Lindaas arbeider omtalt som både gode og moderne. 1951 ble han etterfulgt av Eystein Sandnes, som videreutviklet forgjengerens linje og bedriftens kunstneriske profil. Sandnes formga blant annet en rekke organisk formede skåler, vaser og fat i tidsriktige farger, og disse ble viktige storselgere for Magnor.

Sandnes begynte ved Stavangerflint i 1955. Da overtok Axel Mørch (født 1927) roret som sjefsdesigner. Formene hans kjennetegnes av en stram og enkel linjeføring. På Triennalen i Milano i 1960 viste Mørch en kolleksjon vaser og skåler som ble tildelt sølvmedalje. Hans vinservise Galla er med sin langstrakte kuppa et godt eksempel på tidløs utforming. Mørch sluttet ved Magnor i 1964.

I 1959 var Arne Lindaas tilbake som frilansdesigner for Magnor etter perioder som formgiver og kunstnerisk leder for henholdsvis Porsgrunds Porselænsfabrik og PLUS. Arbeidene hans var delvis inspirert av norsk og svensk 17-/1800-tallsglass. I Lindaas' produksjon av kunstglass var mennesker, dyr og natur framtredende elementer.

Utover på 1960-tallet var glassverkets økonomi på vei nedover, og i 1972 ble bedriften overtatt av Per Løken og Karl Adolfsson. Løken, som ble eneeier i 1973, var en sterk personlighet som forsto seg på markedsføring, og han lyktes i å skaffe nødvendig interesse for Magnor Glassverk, som var det offisielle navnet fra 1972/-73.

Harald Axelsson (1928–2011) var ansatt som glassgravør fra 1965, og arbeidet senere også som designer.

Stein Nilsen (født 1934) begynte som designer for Magnor i 1972. Han er mest kjent for drikkeglasserien Skute (1974) med håndgraverte skutemotiver. Nilsens serie Geilo, med mønster av luftbobler og jernspon, er fortsatt i produksjon. 

De siste tiårene har Magnor Glassverk hatt et utstrakt samarbeid med en rekke frilansdesignere. Moteskaperen Per Spook har tegnet glasserviset Kongle, som henspiller på norsk natur. Cathrine Maske står bak det formfullendte glasserviset Cilia som er tuftet på klassiske former.

Industridesigner Kathinka Dysthe (født 1963) er et frisk pust med sine organiske og fargesterke kunstglasserier Anemone og Tango, som har sine røtter i italiensk kunstglass fra 1950/-60-tallet. 

Teresa Bergerud var designsjef på Magnor fra 2008 til 2015. Hun har blant annet tegnet glasserviset Alba, lysestakene Don og pokalen til Ski-VM 2011 i Holmenkollen.

Caroline Olssons lampeserie Skog (se bilde) er et lekent innslag som har bidratt sterkt til å styrke Magnors kunstneriske identitet. De siste par årene har Kristine Bjaadal og Kristine Five Melvær markert seg som Magnors to sterke navn: Bjaadal med de avbalanserte krukkene i Hold-serien og Five Melvær med Multi og Dew.

  • Aastebøl, Ingun. Glass i Grenseland: Magnor Glassverk 1896–1996. Museene i Solør-Odal Eidskog Museum. Skotterud, 1996.
  • Lersjö, Gunnar. Glassindustri på Magnor 1896–1940. Eidskog Museums- og Historielag. Skotterud/Charlottenberg, 1985.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.