Brakstads performancekunst er tydelig inspirert av konseptkunst (idèkunst), popkunst, og sosial og relasjonell kunst. Arbeidene hennes har også et klart politisk engasjement med kommentarer til alt fra missekonkurranser til global oppvarming. Samtidig framviser de en underliggende leken og ironisk tilnærming og metodikk. Tematisk kretser arbeidene rundt maktrelasjoner, forholdet mellom det maskuline og det feminine, kvinneliv, kvinnekropp med referanser til hverdagslige hobbyer som strikking og broderi. Arbeidene spiller på kjennskap til referanser i tittelen, bekledning og tema, for eksempel i Mor Teresa (2002), Miss Universe (1999, 2003) og Miss World (1999). Samtidig må publikum gjøre jobben å tolke performancenes mening og virkning, noe som også gir dem et lekent og interaktivt preg.
Et gjennomgående tema og kjennetegn på Brakstads performancer er en undersøkelse og en overskridelse av det hverdagslige mot det ekstraordinære og fra det nære til det globale. Særlig i performancen Knit It, som er vist i over 30 byer rundt om i verden, med deltakere verden over kommer det underliggende politiske og sosiale i kunsten frem: Ulike aktører, kvinner og menn, er invitert inn til å strikke lange hvite remser på et felles strikketøy. Dette skaper en følelse av felles innsats og et felles arbeid, likeverd og respekt mellom kjønnene. Alle er kledd i eksklusive svarte dresser, røde slips og hvite linskjorter, som symboliseres mannens makt. Det å strikke, løftes på denne måten opp i et tradisjonelt maskulint makthierarki og oppløser dermed grensene mellom kjønnene: Likeverdet strikkes bokstavelig talt møysommelig frem i dyp konsentrasjon.
Hennes bakgrunn som sykepleier er synlig i flere av hennes arbeider, som for eksempel i Plaster over the Wound, hvor hun er kledd i heldekkende Mor Teresa-aktig hvite nonneklær som gir henne et mildt og madonna-aktig preg. Hun legger bandasjer over publikums øyne og ansikt. Bandasjeringen er også utført utendørs på skulpturer. Mor Teresa-skikkelsen går igjen i flere av hennes performancer.
I The Globe (2017) opptrer Brakstad i gater, ikledd vekselvis sort dress, hvit sykepleieruniform, eller kjole/turban med kart og plaster og bandasje på kroppen, og viser frem en plastret og bandasjert oppblåsbar stor badeball som forestiller en globus.
I Miss World er hun fotografert stående til knes i sjøvann, poserende med en lyseblå badedrakt med Miss World 99, på skrått over brystet, med store solbriller og en stor solhatt. I Mor Teresa (2002), er hun ikledd sykepleierdrakt, eller sine egne klær, hvor hun broderer ansiktet til Mor Teresa med korssting. De lett gjenkjennelige klisjeene av tradisjonelle kvinneroller blir både stilt spørsmålstegn ved, og får frem et nytt forsonende aspekt ved både den lekne Miss World, og det dype alvoret ved Mor Teresas broderi.
Veien fra «det private» til «kunst» er en drivkraft og inspirasjon i Brakstads perfomancekunst. Hun ser hele livet og kunsten i en kontinuitet, noe som er vises ved at hun for eksempel trekker inn i sine arbeider barndomsopplevelser, yrkeslivet som sykepleier, at hun var gift i 10 år, at hun har tre barn, tre barnebarn og tre oldebarn.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.