Lars Vegard var en norsk fysiker som særlig er kjent for sine arbeider med Nordlyset og som pioner i bestemmelse av krystallstrukturen til ulike stoffer den gang han var professor i fysikk ved UiO.

Lars Vegard tok doktorgrad i 1913. I 1913–1918 var han dosent og i 1918–1951 professor ved Universitetet i Oslo. Han hadde studieopphold i Cambridge hos J. J. Thompson, Leeds hos W. H. Bragg og Würzburg hos Wilhelm Wien.

Vegard arbeidet på mange områder av fysikken: osmose, løsningsteori, elektriske utladninger i gasser, kanalstråler, fordeling av elektroner i atomer og bestemmelse av krystallstruktur med røntgendiffraksjon.

Vegard var en pioner i bruk av røntgenstråler til bestemmelse av strukturen av krystaller. Da han var stipendiat i München i 1912, hørte han et foredrag om spredning av røntgenstråler fra en krystall. Vegard tok kontakt med William Henry Bragg, og Vegard, sammen med ham og sønnen, W. L. Bragg, utviklet oppdagelsen videre og gjennomførte de første strukturbestemmelsene (av vanlig salt (natriumklorid) og sinksulfid.) Bragg senior og junior fikk Nobelprisen i fysikk i 1915 for arbeidet med å avdekke krystallstrukturer ved hjelp av røntgen.

Vegard bygget det nødvendige utstyr ved Universitetet i Oslo og gjennomførte de første strukturbestemmelsene fra 1915 og mange år fremover. Han er særlig kjent for sine undersøkelser av blandkrystaller (Vegardloven) og av stoffer som er gasser ved romtemperatur (som hydrogen, nitrogen og oksygen). Vegard hadde også tidlig ideer om hvordan elektronfordelingen er i atomer; noe Niels Bohr bygget videre på.

Lars Vegard gjorde en stor innsats innen nordlysforskningen, og spesielt har hans banebrytende arbeid med å bestemme nordlysets spekter og sammensetningen av den øvre atmosfære gjort ham kjent.

Spektralfordeling av nordlyset gir informasjon om atmosfærens sammensetning og energien av de partikler som forårsaker nordlys. Allerede 1913 identifiserte Vegard lys fra nitrogenatomer, og han fant at den blåfiolette fargen i nordlyset er lys fra nitrogenmolekyler. Den røde fargen kommer enten fra oksygen eller nitrogen, avhengig av høyden. Nordlysspekteret inneholder også en rekke andre linjer og bånd, både i den synlige delen av spekteret og i ultrafiolett og infrarødt. Vegard observerte og identifiserte flere hundre av disse. Han påviste dessuten at spekteret kan brukes til å bestemme temperaturen på den gassen som sender ut lyset.

Det vakte stor oppmerksomhet da Vegard oppdaget at nordlyset inneholder spektrallinjer fra hydrogen i 1939. Han hadde tidligere argumentert sterkt for at nordlyspartiklene ikke bare var elektroner. For å opprettholde elektrisk nøytralitet måtte de ha følge av positive partikler. Oppdagelsen av hydrogenlinjene ble tatt som bevis på at det fantes protoner blant primærpartiklene. Ved å studere forskyvning og bredde av spektrallinjene (dopplereffekt) kunne han også anslå hastigheten av protonene. Vegard har fått sitt navn knyttet til et båndsystem i nitrogenspekteret, Vegard–Kaplan-båndene.

Vegard var også aktiv som forskningspolitiker. Han tok initiativet til bygging av Nordlysobservatoriet i Tromsø, som stod ferdig i 1928. Til støtte for Nordlysobservatoriet ble Det norske institutt for kosmisk fysikk opprettet. Vegard var medlem av styret i 1928–1955, størstedelen av tiden som formann.

Han var også aktiv i utbyggingen av Universitetet i Oslo. Allerede i 1918 fremla han en plan om å bygge nye hus for universitetet på Blindern.

Vegard var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1952.

  • Alv Egeland, Bjørn Pedersen og Johs. G. Torstveit: Lars Vegard. Mennesket, forskeren og læreren. Bokbyen forlag (2008).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.