Røntgendiffraksjon, røntgenstrålediffraksjon, spredning av røntgenstråler på en slik måte at intensiteten av den spredte strålingen varierer med retningen på grunn av interferenseffekter.

Røntgendiffraksjon oppstår når strålingen går gjennom åpninger (spalter, hull) eller treffer hindringer av samme størrelse som strålingens bølgelengde, og spesielt når den treffer en rekke hindringer eller åpninger som er ordnet regelmessig i gitter slik at bidrag fra forskjellige gitterpunkter kan forsterke hverandre.

Røntgenstråling er en form for elektromagnetisk stråling og kan beskrives matematisk som en bølge. Når røntgenstrålingen blir spredt av de regelmessig ordnede hindringene eller åpningene vil de tilhørende elektromagnetiske bølgene interferere med hverandre. Denne interferensen er konstruktiv i noen retninger og destruktiv i andre retninger, avhengig blant annet av geometrien til det regelmessige gitteret nevnt ovenfor.

Fenomenet ble først påvist av B. Walter og R. W. Pohl 1909 ved stråling som gikk gjennom en smal spalte. M. von Laue påviste 1912 diffraksjon ved stråling som hadde gått gjennom krystaller, og W. L. Bragg viste samme år at man på grunn av diffraksjon får sterk refleksjon i bestemte retninger når røntgenstråling treffer. Se også røntgendiffraktometer samt røntgenkrystallografi.

Røntgendiffraksjon har vært den grunnleggende metode for undersøkelser av krystallstrukturer, bestemmelse av elektronfordeling i krystaller, identifikasjon av krystallinske faser, bestemmelse av spenninger i krystaller og feil i gitterstrukturen. Også ikke-krystallinske faste stoffer, væsker og gasser undersøkes ved røntgendiffraksjon for å få opplysninger om for eksempel struktur av de enkelte molekyler og elektronfordelingen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.