Vegardloven er en ligning som beskriver sammenhengen mellom lengden på sidekanten til enhetscellen til noen blandkrystaller og den kjemiske sammensetningen av krystallene. Loven er oppkalt etter den norske fysikeren Lars Vegard og kalles på engelsk Vegard's law.

Lars Vegard bestemte strukturen av blandkrystaller av alkalihalogenider som KCl/Br og K/NH4/Br ved hjelp av røntgendiffraksjon allerede før 1920. Saltene krystalliserer i en enkel, kubisk struktur (som natriumklorid), og den eneste ukjente parameteren er lengden på sidekanten. I 1921 foreslo Vegard at disse stoffene virkelig er blandkrystaller, og at lengden av sidekanten varierer lineært med sammensetningen uttrykt i molbrøk. Dette er i ettertid blitt kalt Vegardloven. (Vegard og hans studenter kalte den additivitetsloven.)

Slik skrives loven: c = xc1 + (1-x)c2

Her er c lengden av sidekanten i blandkrystallen, x er molbrøk av komponent 2 i blandkrystallen, c1 er lengden av cellekanten for  komponent 1 og c2 er lengden av cellekanten for den andre komponenten.

Loven er fortsatt i bruk nær hundre år etter, og forskere som studerer lignende stoffer diskuterer sine resultater på basis av loven ved å påpeke at deres resultater viser positive eller negative avvik fra loven. Vegardloven ble nylig brukt av finske forskerne som studerte bolognasteinen i 2012. Lyset den sender ut kommer fra enverdige kobberioner i bariumsulfid som har NaCl-struktur.

Det er en lov oppkalt etter norske forskere som er mer kjent enn Vegardloven. Det er Guldberg og Waages lov.

  • Alv Egeland, Bjørn Pedersen og Johs. G. Torstveit: Lars Vegard. Mennesket, forskeren og læreren. Bokbyen forlag (2008).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.