Joachim av Fiore, italiensk abbed og teolog. Etter en lengre reise i Orienten trådte han inn i Cistercienserordenen og ble 1177 valgt til abbed i et kloster i Corazzo, derfra flyttet han til et kloster i Casamari. Ca. 1191 grunnla han i Fiore et eremittsamfunn som ble godkjent av pave Celestin 3 1196. Dette ble sentrum for en orden, Floriasenserordenen, som raskt hadde om lag 50 klostre i Italia og var høyt ansett på 1200-tallet. I 1633 gikk de fleste inn i Cistercienserordenen, men noen floriasenserklostre eksisterte frem til 1809.

Han skrev et betydelig antall eksegetiske verker, og det er hans teologiske tolkning av historien som har hatt størst innvirkning på ettertiden og gjort ham kjent. På grunnlag av den tradisjonelle, allegoriske tolkning av Skriften utviklet han, med utgangspunkt i Johannes Åpenbaring, en tolkning av historiens gang som deler den i tre: i den første tid, Lovens tid, som varte fra Adam til Kristus, levde menneskene etter kjødet; deretter kom nådens tid, Evangeliets tid, da menneskene lever etter kjødet og ånden; til sist skal det komme en rikere nådetid da menneskene skal leve etter ånden alene, Frihetens tid. Den første tid er de giftes tid; den annen er klerkenes tid; den tredje er munkenes. De tre tidsepoker er ikke kronologisk atskilte fra hverandre, men den følgende er til stede allerede i den foregående. Den tredje tidsepoke bringer ikke egentlig noe radikalt nytt, bare en dypere, mer åndelig forståelse av evangeliet. Kirken skal fortsette å eksistere, men være renset og mer åndelig enn i den annen periode.

Til tross for at det fjerde laterankonsil (1215) i varsomme ordelag fordømte Joachims treenighetsteologi, beveget han seg aldri utenfor grensene av tidens kirkelige ortodoksi og har vært holdt i hellighets ry.

Det nye Joachim brakte, var tanken om et åndelig fremskritt for kirken og for menneskeheten i historien, en utvikling Augustin og andre teologer henviste utelukkende til det kommende liv. Joachims lesere trakk imidlertid mer konkrete konklusjoner av hans tanker enn han selv hadde gjort. Med utgangspunkt i hans eksegese regnet de ut at den tredje tidsalder ville begynne ca. 1260, og de åndelige menn som da skulle komme ble identifisert med tiggerordnene. Særlig de mer eksalterte retninger innenfor Fransiskanerordenen leste Joachims forutsigelser som profetier om seg selv. De gav dermed støtet til en form for folkelig messianisme med politiske overtoner som, i hvert fall i noen grad, ble videreført og senere gav seg utslag i Hegels og Schellings historiesyn og i forestillingene om Det tredje rike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.