Jenny Erpenbeck på bokmessen i Frankfurt 2012. Tilgjengelig hos Wikimedia under: CC0 1.0.

. fri

Jenny Erpenbeck er en tysk forfatter og regissør. Hun vokste opp i DDR og tematiserer i flere av sine tekster erfaringer med diktaturer i det 20. århundre. Disse opplevelsene er en del av hennes families historie. Besteforeldrene var kjente kulturpersonligheter i DDR og tilbrakte tiden mellom 1935 og 1945 i sovjetisk eksil.

Hun er bredt utdannet innen teaterfaget, og har siden midten av 1990-tallet regissert flere teaterstykker og operaer. Mest kjent er hun allikevel som prosaforfatter. Hun debuterte med fortellingen Die Geschichte vom alten Kind (1999) og har siden publisert noveller og to romaner.

I Heimsuchung (2008) skildres omveltningene i det 20. århundre med utgangspunkt i et nyoppført hus ved en av Brandenburgs mange innsjøer utenfor Berlin. Romanen skildrer både figurenes søken etter et hjem (ein Heim suchen) og hvordan disse blir hjemsøkt av historiens vingeslag (Heimsuchung). De skiftende eierne kontrasteres av gartnerfiguren, som pleier husets store hage. Hans tause omsorg for naturen er knyttet til en naturlig tidsrytme. Romanen slutter pessimistisk ved at gartneren forsvinner sporløst, huset begynner å forfalle og blir til slutt revet.

I Aller Tage Abend (2012) skriver Erpenbeck en krønike over destruktive samfunnskrefter fra 1890 til våre dager. Hvert kapittel ender med den kvinnelige hovedpersonens død. Disse delene etterfølges av et kort intermesso der små endringer redder livet hennes og fører henne inn i en ny livssituasjon. Det jødiske spedbarnet dør altså ikke som først skildret av et hjerteanfall, men blir gjenopplivet av de snarrådige foreldrene ved hjelp av snø. To stasjoner senere blir hun som kommunistisk flyktning i Moskva i 1938 offer for Stalins utrenskninger og dør i en sibirsk fangeleir. Alternativt overlever hun fordi hennes politiske CV tilfeldigvis havner i bunken over dem som får leve. Til slutt dør hun (for godt) på et sykehjem i Berlin, 90 år gammel og uten illusjoner. Erpenbecks spill med de små marginene som har fatale konsekvenser for enkeltindividet formulerer en sorg over tapte muligheter. Med sin nøkterne, delvis barske stil kommer hun likevel aldri i nærheten av det sentimentale.

I sin siste bok Gehen, ging, gegangen (2015) tar Erpenbeck opp et sentralt emne i den tyske offentligheten de seneste årene: flyktningkrisen. Bokens midtpunkt er Richard, en professor i klassisk filologi ved Humboldt-universitetet i Berlin, og bokens handling tar til da han blir pensjonist. Fordi han er barnløs og enkemann fører denne endringen i livssituasjonen at han ser med kritiske øyne på sin egen tilværelse. Han lever i høyeste grad et behagelig liv: Økonomisk er han sikret, han eier et stort hus som ligger idyllisk ved en innsjø utenfor Berlin. Men denne sommeren har en badegjest druknet der, og den døde er ikke blitt funnet. Liket i sjøen uroer nærmiljøet, og dette ubehaget får sitt motsvar i afrikanske flyktninger som okkuperer en offentlig plass i Berlin. Deres demonstrasjon står under mottoet We become visible. Richard utvikler etter hvert et sterkt engasjement for disse menneskene.

Romanen skildrer hvordan Richards deltakelse fører til at flyktningene som individer trer frem med sine egne lidelseshistorier og blir synlige. Motivasjonen for Richards interesse ligger i hans egen biografi. Hans foreldre måtte flykte mot slutten av  andre verdenskrig, og de bar på disse traumatiske erfaringene gjennom hele livet. Et annet tilknytningspunkt danner Die Wende fra 1989 som førte til at mange millioner DDR-statsborgere mistet sine samfunnsmessige referansepunkter. Richard forstår raskt at flyktningenes desorientering går mye dypere. Romanens tittel Gehen, ging, gegangen (Går, gikk, har gått) er hentet direkte fra flyktningenes språkopplæringssituasjon. Flyktningene blir ikke synlige fordi de har mistet sitt morsmål og bare behersker gebrokkent engelsk. Samtidig henviser formene til verbet ‘gå’ til flyktningenes tidshorisont. Nåtiden er tømt for mening fordi lovgivningen forbyr asylsøkende å jobbe i EU, fortiden er tapt på grunn av traumatiserende hendelser. Flyktningene blir til skyggevesener i et metaforisk dødsrike. De males i stykker av den meningsløse hverdagen og den overhengende trusselen om å bli tvangsreturnert.

Romanen ble en publikumssuksess, mens den mediale mottakelsen var mer delt. De negative anmeldelsene kritiserte Erpenbecks tekst for å være styrt av en politisk agenda. Teksten tegnet ifølge disse lesningene et for unyansert og idealisert bilde av den kompliserte relasjonen mellom majoritetsbefolkningen og asylsøkende flyktninger.

  • Geschichte vom alten Kind. 1999.
  • Katzen haben sieben Leben. Theaterstück. 2000.
  • Tand. Erzählungen. 2001.
  • Wörterbuch. 2004.
  • Heimsuchung. 2008.
  • Dinge, die verschwinden. 2009.
  • Aller Tage Abend. 2012.
  • Gehen, ging, gegangen. 2015. Norsk utgave: Går, gikk, har gått (2017)
  • Katzen haben sieben Leben. Premiere: 30. januar 2000.
  • Leibesübungen für eine Sünderin. Premiere: 27. mars 2003.

Jenny Erpenbeck har fått mange utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

  • Solothurns litteraturpris (2008)
  • Heimito von Doderer-prisen (2008)
  • Hertha-Koenig-prisen (2008)
  • Prisen til LiteraTour Nord (2009)
  • Schubart-litteraturprisen stiftet av byen  Aalen (2013)
  • Den evangelske bokprisen (2013)
  • Joseph-Breitbach-prisen (2013)
  • Hans-Fallada-prisen (2014)
  • Independent Foreign Fiction Prize (2015)
  • Thomas-Mann-prisen (2016)
  • Hasenclever litteraturpris (2016)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.