Horats er en av de to mest kjente forfatterne av romersk satire (den andre er Juvenal), selv om  han kanskje er mest kjent for det vi kaller Horats lyrikk.  

Horats’ satirer foreligger i to bøker. Den første, med ti satirer, utkom i år 35 f.v.t., den andre, med åtte, i år 30 f.v.t. Romersk satire er på vers, på versemålet heksameter. Hver linje utgjør ett heksameter, og Horats’ satirer er i gjennomsnitt på omkring hundre slike linjer.

I en berømt formulering har den romerske retorikklæreren Quintilian betegnet satiren som tota nostra, «helt vår egen» (i motsetning til de øvrige litterære sjangrene som ble utøvd i Roma, som alle hadde klare forbindelser til Hellas). Formuleringen har bidratt til Horats’ ry som en av de beste satirikerne ikke bare i romersk litteratur, men i verdenslitteraturen.

Blant tidligere satirediktere er Lucilius (d. 102 f.v.t.) den viktigste for Horats. Horats forklarer selv hvordan hans satirer skiller seg fra forgjengerens. De er mildere, da de tar opp allmennmenneskelige heller enn politiske spørsmål, og dessuten preker toleranse overfor menneskelige laster. Og de har en bedre og mer gjennomarbeidet stil.

Horats er en av de såkalte augustéiske poetene som skrev på keiser Augustus’ tid. Satirene, som er hans første publiserte dikt, ble satt i omløp på et tidspunkt da Augustus’ regime fortsatt var nytt og det var usikkert om det ville vare (i Romerriket var det i løpet av 30-tallet f.v.t. flere militære konflikter). Satirene framstår som upolitiske, men ettersom Horats var knyttet til Augustus gjennom sin beskytter Maecenas var det for samtidige romere trolig naturlig å tillegge dem en politisk betydning. En ting som sto klart var at i det nye, eneveldige regimet ville borgerne ikke ha den samme ytringsfrihet som i den tidligere republikken. Med sin allmenne tematikk og beherskede stil kunne satirene leses som et utkast til en ny form for offentlig samtale.

Når det gjelder dikterens ambisjoner om å være viktig og elegant, realiseres disse tilsynelatende i liten grad. Satirenes filosofiske innhold er ikke originalt, jf. rådene om å lytte til naturen (2.73-74) og om å holde måte i alle ting (1.106-07). Og formen er ikke finslepen: Poenger gjentas, det er brå temaskifter, og alle vendinger er ikke like poetiske (for eksempel: «Dermed er jeg tilbake ved spørsmålet», 1.108). Disse trekkene er ofte blitt forklart med at Horats da han skrev disse diktene var ung og uerfaren. Det er bedre å anta at det dreier seg om valg som er gjort bevisst. Ordet Horats selv bruker om sine satirer er sermones, «samtaler». I dikt som tar samtalen som sitt forbilde er en springende struktur som forventet. Og det vanlige latinske ordet for satire, satura, betyr «fruktfat» eller «måltid med mange ingredienser». I dikt formet etter slike modeller er et mangfold av smaker helt på sin plass.

I satirene opptrer både Horats selv og hans beskytter Maecenas. Det samme gjør et stort antall andre romere, virkelige eller fiktive. Derfor er satirene en framstilling ikke bare av menneskelige lyter, men også av dikteren selv og av det miljøet han levde i. I dette lyset blir Horats’ framstilling av seg selv som banal og klønete både forståelig og nødvendig: Den skulle motvirke misunnelsen som noen nødvendigvis må ha følt mot ham, han som hadde fått plass i Maecenas’ krets. Framstillingen kan også ha et annet formål, nemlig å beskrive en mann ved starten av hans sin karriere. Starter man som kløne, kan det bare gå en vei: oppover. Utover i de to satirebøkene og i den senere diktningen møter vi da også en stadig mer selvsikker og stilsikker Horats.

Horats’ satirer bør til sist også betraktes som propaganda for Augustus’ regime, blant annet fordi de framstiller Maecenas privat og som vanlig menneske og derved ufarliggjør ham som maktmenneske.

Under følger omtale av Horats’ to satirebøker, med vekt på den første. Sitater er fra Johann Grips norske oversettelse fra 2012.

De tre første diktene i samlingen har moralfilosofiske emner og kan beskrives som prekener. Det første åpner med en katalog over mennesketyper – bonden, kjøpmannen, soldaten. De ønsker seg alle et annet og bedre liv. Sett at Jupiter oppfylte ønsket?

De nekter! Nå som de hadde sin sjanse til å få oppleve lykke! Hvem blir forbauset hvis Jupiter raser, blåser seg opp og sender en stormende salve imot dem med løfte om at aldri igjen skal han låne øre til menneskers bønner? (19-22)

(Som kjent var Jupiter også romernes værgud.) Folk flest klager altså uten grunn. Dikteren gjør det vel å merke ikke, men dermed har han også satt seg selv over alle andre mennesker. Han presenterer så sitt prosjekt: «å smilende framføre sannheten», ridentem dicere verum (24). Med andre ord: Det vi har i vente er vennlig belæring. Det forklares etterhvert at grunnen til all misnøyen blant folk er grådighet – de vil bli enda rikere, uavbrutt og hele tiden. Diktet innfører flere anonyme samtalepartnere som gir sine forklaringer på sitt begjær etter å eie: De forbereder seg på å bli gamle, rikdom gir anseelse, og så videre. Forklaringene tilbakevises og diktet konkluderer med at folk bør være tilfreds med det de har.

I det andre diktet er temaet seksuelt begjær. På dette, som på alle andre områder, bør vi følge naturens anvisning. Unge menn bør tilfredsstille seg selv på en måte som ikke går ut over hverken pengepung eller omdømme, helst ved å gå til frigitte slavekvinner. Diktet avslutter med en beskrivelse av en romersk borger som overraskes med en annen manns kone.

Det tredje diktet tar for seg vår uvane med å finne feil hos andre, men overse våre egne. Hvordan bør vi egentlig forholde oss til svakheter hos venner? Diktet nevner flere måter. Filosofene i den stoiske skole hevder at alle avvik fra det gode er like alvorlige, og gjør dermed ingen forskjell på store og små forseelser. Det blir feil, hevder Horats. Han mener vi bør ta elskerne til forbilde:

La oss nå se hvordan elskeren alltid er blind for sin egen elskedes pletter og mangler, ja faktisk er like glad i dem som Balbinus var i nesepolyppen til Hagna. Å, om vi bare begikk samme feil i vår omgang med venner og at den feilen ble opphøyd til dygd! Vi burde ikke vende oss bort i forakt, men behandle vår venn slik faren når han betrakter sønnen med kjærlige øyne og sier: «Blingsegutt!» når sønnen skjeler, og «Elskede mikro» når gutten er født for tidlig og spebygd som Sisyfos dvergen – og Ferdinand hvis han er kalvbeint … (38-47)

Mot slutten av diktet beskrives sivilisasjonens fremvekst. Det hevdes prinsipielt at menneskets behov for lov og rett er mindre grunnleggende enn behovet for næring og trygghet. Lov og rett, og vår bedømmelse av våre venner, krever derfor større bruk av skjønn (113).

I det fjerde diktet tar Horats sin form for satire opp til grundigere diskusjon. Han refser forgjengeren Lucilius for å ha arbeidet for lite på stilen. Når han går over til å snakke om seg selv er han likevel nokså defensiv: Han tviler på om diktene bør regnes som dikt, og «lese dem høyt gjør jeg bare / for mine venner, og da høyst motvillig, og kun når det passer» (73); lastene han vil ta for seg gjelder svettelukt og bruken av halspastiller, heller enn farlige forbrytelser; som satiriker vil han først og fremst bygge på den gode oppdragelsen han fikk av sin far.

Det femte diktet forteller om en reise sørover i Italia, til Brundisium. Dikteren er med (som selskap) i følget til Maecenas. Reisen har et diplomatisk ærend, nemlig å styrke Augustus’ allianse med Antonius (den foregikk trolig i år 37 f.v.t.). Stilen er tidvis episk: «Så slår Cocceius’ fantastiske villa opp dørene for oss, / ruvende høyt på et fjell over Caudiums tallrike vertshus» (50-51). Innholdet er tidvis pikaresk: Dikteren mislykkes med å få følge av en barpike, og klager over øyebetennelse og diare.

Den sjette satiren innleder bokens annen halvdel og åpner med en ny dedikasjon til Maecenas. Han prises både for sin edle herkomst og for å være fri for snobberi – han, som stammer fra Etrurias konger, bryr seg ikke om at Horats er av ringe ætt! Vi hører om dikterens oppvekst: Faren tok selv hånd om oppdragelsen, og lærte sønnen beskjedenhet og måtehold.

Sjuende, åttende og niende satire er alle korte dikt og beskriver komiske opptrinn. Førstnevnte beskriver en rettssak i Asia, i tiden etter Caesars død. Den åttende satiren forteller hvordan en statue av guden Priapus, plassert på en av Romas sju høyder, jager vekk to hekser med en fjert. Niende satire er Horats’ mest kjente:

Her om dagen ruslet jeg bortover Hellige gaten, som vanlig grublet jeg på visse småting, og var altså skikkelig vekke. Plutselig stormer en fyr som jeg knapt nok har hilst på, imot meg, griper min hånd og begynner: «Kjæreste venn, hvordan går det?» (…) (1-4) «Nå, hvordan har du det med din Maecenas?» spør han på ny frisk. (…) (44) «Spørs om du ikke gjør klokt i å introdusere meg for ham!» … (46)

I den innpåslitne fyren møter dikteren sitt tidligere jeg: en streber som vil opp og fram. Men når han selv har kommet seg opp og fram er dette en type mennesker han ikke lenger er glad i.

Den tiende satiren er den siste i boken. Horats vurderer tidligere romerske diktere. Han utpeker sitt publikum ikke som folk flest, men som mer eksklusivt og bestående av Maecenas og flere av samtidens diktere, inkludert Vergil.

Første satire tar opp den litteraturkritiske tråden fra avslutningsdiktet i første bok. Satirikeren utdyper sitt program: Han foretrekker lite prominente (og for det meste fiktive) skyteskiver. Juristen Trebatius, som er bedt om å uttale seg, erklærer at dette ikke er i strid med loven.

Annen og fjerde satire handler begge om mat. I den andre møter vi bonden Ofellus, som anbefaler en enkel livsstil på landet. I den fjerde møter vi Catius, som er tilhenger av en anonym filosof. Med stor entusiasme gjengir han dennes avanserte lære om kokekunst. Satiren mellom de to er Horats’ lengste. Her møter vi filosofen Damasippus, som i dialog med Horats presenterer en katalog med laster som han hevder alle kan gjenfinnes hos dikteren selv. Til slutt blir han bedt om å avslutte foredraget.

I den femte møter vi den greske helten Odyssevs mens han er i dødsriket. Besøket er også beskrevet i ellevte bok av Homers Odyssé. Der får Odyssevs råd fra Teiresias, den blinde spåmannen fra Theben, om hvordan han skal komme seg tilbake til Ithaka for igjen å bli konge der. I Horats’ satire får helten et annet råd, nemlig om hvordan han skal bli rik: Han bør innsmigre seg hos velstående, barnløse eldre for å bli nevnt i deres testamenter.

I den sjette forteller Horats om hvordan han ble kjent med Maecenas og om landstedet i Sabinum, som han har fått av ham. Han spør hva som er best, by eller land; diktet slutter med en fabel, den om bymusa og landmusa.

I den sjuende er det Saturnaliefest, og herrer og slaver har byttet plass. Horats’ slave Davus har ordet, og påpeker hos sin sjef flere laster, deriblant lettsindighet. I stedet for å skrive satirer om andre bør Horats skjerpe seg selv, og han kan gjerne ta Davus selv som forbilde. Til sist trues slaven til taushet.

Den åttende satiren er den siste i boken. Vi hører om et festmåltid hos Nasidienus, en oppkomling. Måltidet blir en fadese når baldakinen over bordet raser ned. Gjestene lar verten i stikken.

I middelalderens latinskoler ble Horats’ satirer tiltrodd oppdragende virkning og var pensum. På 1600- og 1700-tallet fikk de en annen rolle, som litterære forbilder: De ble imitert på fransk av Boileau, og på engelsk av Dryden og Pope. På 1800-tallet kom de i skyggen av dikterens lyriske produksjon, som i høyere grad tilfredsstilte tidens ideer om følsomhet og livsutfoldelse. I våre dager har interessen for satirene igjen økt. De belyser ikke bare sider ved romersk dagligliv som sladder, mat og forbruk, men også den samtidige politiske utviklingen i Romerriket.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.