Gyula Illyés, ungarsk forfatter, sentral skikkelse i 1900-tallets ungarske diktning. Han vokste opp i et av Budapests forslummede arbeiderstrøk. I 1920 forlot han landet av politiske grunner og slo seg ned i Paris, hvor møtet med fransk kultur fikk stor betydning for hans utvikling. Han debuterte og fikk sitt gjennombrudd med diktsamlingen Tung jord (1928). Som lyriker fornyet han den tradisjonsrike ungarske lyriske realismen ved å smelte den sammen med surrealismen. Pusztaenes folk (1936), en slags litterær og sosiologisk rapport der vesentlige deler er selvbiografiske, regnes blant de betydeligste verker innen ungarsk prosa. Fra 1930-årene var Illyés blant forgrunnsfigurene innen den litterære og sosiale bevegelsen «népiek» («populistene»), som bl.a. krevde nasjonalisering av storgodsene. Etter krigen vendte han seg i en rekke skuespill mot viktige hendelser i ungarsk historie. Samlingen Nye dikt (1961) ble innledningen til en rik lyrikkskapende periode. Et utvalg av hans forfatterskap utkom i norsk gjendiktning 1974.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.