Ungarns litteratur

Renessanselitteraturen nådde sitt lyriske høydepunkt med Janus Pannonius (1434–1472), mens bruken av det ungarske språket fikk sin første oppblomstring ved reformasjonen. Særlig fikk Gáspár Károlis (1529-1591) bibeloversettelse fra 1590 og Péter Pázmánys (1570-1637) verker avgjørende betydning for skriftspråket. Med tidens største lyriker, Bálint Balassi (1554-1594), som skrev religiøse dikt, soldat- og kjærlighetssanger, nådde ungarsk litteratur sitt første virkelige høydepunkt.

1600-tallets diktning ble dominert av Miklós Zrinyi (1620-1664), hvis hovedverk er heltediktet Szigets beleiring (1646). Hans samtidige István Gyöngyösi (1629-1704) var en mester i barokkens galante hofflyrikk. Perioden fra slutten av 1600-tallet var ellers preget av de opprørske kurutsenes folkediktning på den ene siden og en betydelig memoarlitteratur på den andre: János Kemény (1607-1662), Ferenc 2 Rákóczi (1676-1735), Kelemen Mikes (1690-1761) og flere.

Med opplysningstiden satte det inn en nasjonal og litterær oppblomstring, ledet først av den adelige livgardeoffiseren György Bessenyei (1747-1811), men senere mest preget av jakobinerbevegelsen. Dens betydeligste skikkelser var litteraturorganisatoren og språkfornyeren Ferenc Kazinczy (1759-1831) og lyrikeren János Batsányi (1763-1845). Av tidens andre diktere kan nevnes József Kármán (1769–1795), Benedek Virág (1754–1830) og Mihály Fazekas (1766–1828), men det dikteriske høydepunktet ble nådd med Mihály Csokonai Vitéz (1773-1805), som etterlot seg en betydelig kjærlighets- og tankelyrikk.

Med den politiske reformbevegelsen og romantikken kom det en ny oppblomstringsperiode for ungarsk skjønnlitteratur. Ledelsen av det litterære liv ble overtatt av Károly Kisfaludy (1788-1830), som med sine historiske dramaer og lystspill ble grunnleggeren av ungarsk dramatikk. Hans bror Sándor Kisfaludy (1772-1844) vant berømmelse med sin kjærlighetslyrikk, mens Dániel Berzsenyi (1776-1836) og Ferenc Kölcsey (1790-1838) hører til landets nasjonale klassikere, førstnevnte med sine oder skrevet etter antikke forbilder, sistnevnte blant annet som forfatteren til Ungarns nasjonalsang. En ensom og til sin død uoppdaget dikterskikkelse var József Katona (1791-1830). Hans historiske drama Bánk bán (1815) er et sentralt verk i ungarsk litteratur.

En av tidens fremste lyrikere var nasjonalskalden Mihály Vörösmarty (1800-1855), betydningsfull både som dramatiker og lyriker. Også ungarsk prosa fikk på denne tiden to viktige forfattere i Miklós Jósika (1794-1865) og József Eötvös (1813-1871), som i en rekke romaner kastet lys over ungarsk historie og samtidige samfunnsforhold. Høydepunktet i den litterære utviklingen ble nådd av Sándor Petöfi (1823-1849) og János Arany (1817-1882), to lyrikere som vanligvis regnes som Ungarns største nasjonale diktere. Petöfi, som spilte en sentral rolle i revolusjonen av 1848 og i den påfølgende frihetskrigen, er en av de viktigste fornyere i ungarsk diktning og samtidig den best kjente internasjonalt. Arany er den uovertrufne språkkunstneren, med sin balladediktning, sin lyrikk og sine folkeepiske verker. Andre som bør nevnes er lyrikeren Mihály Tompa (1817-1868), den allsidige Pál Gyulai (1826-1909), romanforfatteren Zsigmond Kemény (1814-1875) og lyrikeren János Vajda (1827-1897). Dramatikeren Imre Madách (1823-1864) står med sin Menneskets tragedie (1861) for et av de mest berømte verker som er skrevet på ungarsk. Størst popularitet oppnådde imidlertid den romantiske romanforfatteren Mór Jókai (1825-1904), som med forkjærlighet hentet sine temaer fra ungarsk fortid.

Slutten av 1800-tallet var preget av en voksende litterær realisme. Den mest markante fortelleren var den ironisk-kritiske Kálmán Mikszáth (1847-1910) og de mer folkelige Géza Gárdonyi (1863-1922) og István Tömörkény (1866-1917). I dramatikken ble Ede Szigligeti (1814-1878) og Gergely Csiky (1842-1891) eksponentene for den nye retningen. I 1908 startet det liberale litterære tidsskriftet Nyugat (Vesten, 1908–1941), som ble tidens toneangivende organ og arnestedet for de ungarske modernister; disse søkte, i reaksjon mot den foreldede nasjonale klassisisme, impulser i vesteuropeisk litteratur og tok opp nye og dristige emner. Banebryteren var lyrikeren Endre Ady (1877-1919). Men kretsens egentlige leder ble Mihály Babits (1883-1941), betydningsfull både som lyriker, prosaist og litteraturkritiker. Av andre av kretsens fremste navn bør nevnes lyrikeren og prosaisten Dezsö Kosztolányi (1885-1936), lyrikerne Árpád Tóth (1886-1928), Gyula Juhász (1883-1937) og Milán Füst (1888-1967) og prosaistene Frigyes Karinthy (1887-1938) og fremfor alt Zsigmond Móricz (1879-1942), den store realisten og samfunnskritikeren som snart kom til å utgi sitt eget litterære organ Kelet Népe (Østens folk), samlingsstedet for de såkalte populistiske (folkeligsinnede) forfatterne.

Ellers utgjorde populistene ingen ensartet gruppering. Felles for dem alle var en lidenskapelig interesse for samfunnsproblemene, i første rekke landsbybefolkningens sosiale situasjon. Deres fremste representanter er dikteren Gyula Illyés (1902-1983), roman-, drama- og essayforfatteren László Németh (1901-1975), lyrikeren József Erdélyi (1896-1978), og prosaistene Péter Veres (1897-1970), Pál Szabó (1893-1970) og János Kodolányi (1899-1969). Ideologisk hørte også Dezsö Szabó (1879-1945) til populistene, men han forble isolert. Også andre av tidens betydelige diktere er vanskelige å plassere, for eksempel lyrikeren Lörinc Szabó (1900-1957) og prosaistene Sándor Márai (1900-1989), Lajos Zilahy (1891-1974) og Ferenc Móra (1879-1934). Andre forfattere hadde tilknytning til storbymiljøet.

I mellomkrigstiden oppstod det en gruppering av eksperimenterende lyrikere, ideologisk stort sett knyttet til arbeiderbevegelsen og sosialismen, omkring dikteren og kunstmaleren Lajos Kassák (1887-1967), men den betydeligste proletarlyrikeren Attila József (1905-1937) følte seg ikke hjemme noe sted. En rekke av hans samtidige ble senere ofre for fascismen, som for eksempel lyrikeren Miklós Radnóti (1909-1944) og prosaforfatteren Andor E. Gelléri (1908-1945). Også den neokatolske diktningen gjorde seg sterkt gjeldende, med markante personligheter som lyrikerne Sándor Sik (1889-1963) og László Mécs (1895-1978).

Utviklingen etter den annen verdenskrig førte til at litteraturen gradvis ble påtvunget restriksjoner i form- og emnevalg. Den såkalte sosialistiske realisme ble gjort enerådende. I tøværsperioden etter Josef Stalins død i 1953 førte forfatterne an i kampen mot stalinistene og var dermed med på å forberede oppstanden av 1956. Enkelte av dem, blant andre Tibor Déry (1894-1977), István Bibó (1911-1979) og Gyula Háy (1900-1975) ble deretter fengslet, mens andre rømte fra landet. Både før og etter 1956 satte filosofen og kritikeren György Lukács (1885-1971) sitt preg på det litterære liv i Ungarn. Den offisielle partilinjen var i hele perioden representert ved József Révai (1898–1959), senere av György Aczél (1917–1991).

Ellers var disse årene dominert av de store gamle, i første rekke Gyula Illyés, som gang på gang klarte å fornye seg og stod frem som en dikter av europeisk format. Også Sándor Weöres (1913-1989) hører til de mest markante skikkelser i moderne ungarsk lyrikk. Av etterkrigstidens lyrikergenerasjon er László Nagy (1925-1978), Ferenc Juhász (1928-2015) og János Pilinszky (1921-1981) de mest markante. Prosaen ble dominert av László Németh (1901-1975) og Tibor Déry (1894-1977), men også en rekke av mellomkrigstidens generasjon fullførte sitt livsverk da: Péter Veres, Pál Szabó, János Kodolányi og László Passuth (1900-1979). Av andre av periodens representative forfattere må her fremheves István Örkény (1912-1979), Géza Ottlik (1912-1990), György Rónay (1913-1978), Magda Szabó (1917-2007), Erzsébet Galgóczi (1930-1989) og György Konrád (1933-2019). En rekke forfattere ble tvunget i eksil, blant andre Lajos Zilahy og Gyula Háy.

Siden Versailles-freden befinner betydelige ungarskspråklige minoriteter seg i nabolandene, til sammen cirka 4 millioner. Ikke minst i Transilvania i Romania oppstod det etter hvert en blomstrende ungarskspråklig litteratur med prosaistene Áron Tamási (1897-1966), József Nyirö (1889-1955), András Sütö (1927-2006) og lyrikerne Sándor Kányádi (1929-2018) og Domokos Szilágyi (1938-1976) som de mest fremtredende.

Ettpartistatens undergang i 1989 førte til dramatiske endringer. Åndslivet og pressen fikk friheten tilbake, og dette resulterte i en formidabel oppblomstring, i første rekke av tidsskriftlitteraturen med et utall av nye litterære fora, og et mangfold og virvar av strømninger og ideer, forfektet både av yngre forfattere og av tidligere eksilforfattere som fra nå av fritt kunne publisere i hjemlandet. Mest kjent av de sistnevnte er Gyözö Határ (1914-2006). Etter Illyés' død ble lyrikeren Sándor Csoóri (1930-2016) den ledende litterære skikkelsen og hans tidsskrift Hitel (Kreditt) det ledende litterære organ. Her førte en rekke yngre forfattere, med Gáspár Nagy (1949-2007) i spissen, de sentrale folkelige-nasjonale tradisjonene videre. Blant tidens mest interessante forfattere må nevnes Péter Esterházy (1950-2016) og Péter Nádas (født 1942); deres bøker oppnår betydelig suksess også i utlandet. Blant litteraturhistorikerne og kritikerne inntar Béla Pomogáts (født 1934) en særstilling.

Men den gjenvunne friheten førte også til store problemer for litteraturen. I takt med at markedsøkonomien overtar i landet, trekker staten sin massive subsidiering av bokmarkedet gradvis tilbake og overlater plassen til de frie markedskreftene. Omstillingen krever imidlertid sin tid, og følgen er at hele kulturlivet må kjempe med betydelige økonomiske problemer.

• Ungarns historie
• Kronologisk oversikt over Ungarns historie
• Ungarns samtidshistorie
• Ungarns befolkning
• Massemedier i Ungarn
• Teater i Ungarn
• Musikk i Ungarn
• Dans i Ungarn
• Film i Ungarn
• Kunst og arkitektur i Ungarn

• Lóránt Czigány: A History of Hungarian Literature. From the Earliest Times to the mid-1970s (engelsk)
• Publishing Hungary Authors (engelsk)
• Hungarian Literature Online (engelsk)
• Petőfi Literary Museum (engelsk)
• artikkel 10 classic Hungarian fiction books available in English versions (engelsk)
• Moderne ungarsk lyrikk (1975) i Nasjonalbiblioteket