Fjærland kirke
Det er periodens spinkle utgave av nyklassisismen som preger Fjærland kirke. Bruken av beisete kryssfnérplater er tidstypisk.
Fjærland kirke er en kirke i Fjærland sokn i Sogndal kommune. Kirkebygget er fra 1861, men ble omfattende ombygget i 1931–1932. Den nåværende kirken er tegnet av arkitekt Johan Lindstrøm, og er er blant de få i Norge i denne tidens nyklassisistiske stil.
Kirken har vernestatusen «listeført (etter 1850)».
Fjærland kirke før ombygging. Ved ombygging ble kirken utvidet med lave sideskip.
Det var kirke i Fjærland allerede i middelalderen, og på den nåværende tomten i alle fall siden 1600-tallet. Den ligger på en flate innerst i den storslåtte Fjærlandsfjorden omgitt av isbreer og stupbratte fjell. Den nåværende kirken ble oppført i 1861, angivelig etter tegninger av Christian H. Grosch, men de bevarte tegningene stemmer forholdsvis dårlig overens med hvordan denne kirken så ut.
Man var tydeligvis lenge misfornøyd med den eldre kirken, for allerede i 1914 ble det gitt kongelig resolusjon om riving og nybygg. Kirken ble likevel stående fram til 1931 da den ble fullstendig ombygget.
Det eneste som fremdeles er synlig av den gamle kirken, er hanebjelkene med hengesøyler oppunder himlingen.
Galleriet over hovedinngangen bærer et orgel fra 1976.
Det var Bergens-arkitekten Johan Lindstrøm som sto for ombyggingen. Han var svært opptatt av bergensk og vestlandsk byggeskikk fra tiden rundt 1800 som grunnlag for ny arkitektur, og drev en aktiv kamp mot 1800-tallets arkitekturformer.
Kirken i de mektige omgivelser ble fullstendig ombygget fra nygotikk til nyklassisisme i 1932.
Ombyggingen besto i en utvidelse til basilikaform med nye sideskip langs både skip og kor. Alle overflater fikk ny kledning. Stilpreget ble fullstendig forandret fra den tidligere blandingen av nygotikk og sveitserstil til 1920-årenes nyklassisisme.
Det ble enkle og renlinjete former der nyklassisismens søyler og bjelkelag ble tatt opp igjen i forholdsvis slanke former. Utvendig er dette tydeligst i takrytteren, der panelet i nedre del skaper imitasjon av store, flate stenblokker som ligger oppå hverandre. I øvre del gir smale bord inntrykk av å være slanke pilastre ved hjørnene.
Den lille lanterninen på den lave pyramideformete tårnhetten er så slank og langstrakt at den tegner seg nesten bare som et spir.
Altertavlens spinkle former omgir en stillferdig fremstilling av Emmaus–vandrerne, malt av Bernt Tunold i 1932.
Innvendig ble de gamle langveggene fjernet i både skip og kor opp til sideskipenes himlingshøyde. De ble erstattet med korintiske søyler som bærer et bjelkelag, ført som en ramme rundt hele skipet og løftet til en buet portal i koråpningen. I koret er sideskipene adskilt med høye og slanke balustre. For øvrig markerer spesielt alterringen seg med Lindstrøms raffinerte, nyklassisistiske former.
Kirken er blant de få i Norge i denne tidens nyklassisistiske stil. Dette stilpreget er her dessuten uvanlig godt bevart. Veggene er kledd med kryssfinér, datidens siste mote for innvendig kledning. De står fremdeles med tidstypisk gulbrun beis og en gråaktig patinering. I kontrast til dette står søyler og konstruksjoner i rødbrunt og mørke farger.
I prekestolen er det enkle barokkformer, mens det i altertavlen er en blanding av renessanse og nyklassisisme. I oppbyggingen med hovedfelt og fløydører er det tradisjonen fra middelalderen som fremdeles gjør seg gjeldende, slik det var vanlig det første hundreåret etter reformasjonen. Bruken av skriftsteder var også vanlig på den tiden. Maleriet i midtfeltet er malt av Bernt Tunold i 1932 og viser vandrerne på vei til Emmaus som møter den oppstandne Kristus.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.