Finn Johan Langmyhr

Langmyhr tok hovedfag i uorganisk kjemi ved Universitetet i Oslo (UiO) i 1951 på en oppgave for Haakon Kristian Haraldsen. Han begynte straks som forsker ved Sentralinstitutt for industriell forskning (SI; fusjonert med SINTEF i 1993), som året før var opprettet av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige forskningsråd.

I 1956 ble han ansatt som amanuensis ved UiO. I 1958 fikk han opprykk til førsteamanuensis, i 1970 ble han ansatt i et dosentur i analytisk kjemi i konkurranse med 5 andre søkere og i 1985 ble han professor.

Langmyhr utviklet laboratoriekurset i kvantitativ analyse og foreleste kurs i instrumentelle analysemetoder. Han var tidlig ute med å legge vekt på behandling av kjemiske analysedata i sin undervisning, og han utga en lærebok om dette.

En egen avdeling (og fagretning) for analytisk kjemi ble opprettet ved instituttet i 1970, og Langmyhr ledet avdelingen de første årene.

Langmyhr var i de første årene særlig opptatt av metoder for kvantitativ bestemmelse av grunnstoffer i geologisk materiale. Metodene var basert på de analytiske teknikkene som eksisterte da: gravimetri, titrimetri, spektrofotometeri og flammefotometri. En viktig del av arbeidene var å finne passende dekomponeringsmetode, da geologiske materialer ikke er lett å dekomponere fullstendig. Langmyhr gjorde her flere viktige funn.

På 1960-tallet arbeidet Langmyhr mye med studier av forskjellige kompleksforbindelser i forskjellige løsemidler, deriblant vannfri svovelsyre. Han brukte forskjellige spektrofotometere og potensiometri.

På begynnelsen av 1960-tallet ble atomabsorpsjonsspektrometri (AAS) lansert. Det var en ny instrumentell analyseteknikk som skapte revolusjon innen uorganisk kjemisk analyse. Langmyhr var en av de første i Norge som anskaffet et AAS-instrument. Han satte straks i gang med systematisk forskningsarbeid basert på AAS-teknikken, som skulle bli den røde tråd i all hans videre forskning.

I begynnelsen tok han opp de geokjemiske analytiske problemstillingene som han tidligere hadde arbeidet med, da han nå hadde et instrument som både var mer følsomt og mer spesifikt og interferensfritt enn de teknikkene han hadde hatt til rådighet tidligere. Han tok i bruk syredekomponering av prøvematerialer og konstruerte lukkede beholdere for det. Beholderen gjorde at prøven kunne oppvarmes til høyere temperatur, hvilket resulterte i et trykk på mange atmosfærer og derved en mer effektiv og raskere dekomponering av prøven.

• F. J. Langmyhr: En røntgenografisk og pykonometrisk undersøkelse av systemet titan – selen i området TiSe_(1,0) – TiSe_(2,0) ( 50 – 66,67 atom-% selen) og herunder et forsøk på å framstille metallisk titan ved reduksjon av TiO₂med kalsiumhydrid. 50 s. Hovedoppgave ved UiO (1951).
• F. J. Langmyhr: Elementære statistiske metoder for kjemisk analyse. 70 s. Universitetsforlaget (1987).
• F.J. Langmyhr: Direct atomic-absorption spectrometric analysis of geological materials-a review. Talanta 24 (1977) 277-82.
• F.J. Langmyhr: Direct analysis of solids by atomic-absorption spectrophotometry. A review. Analyst 104 (1979) 993-1016.
• F.J. Langmyhr og G. Wibetoe: Direct analysis of solids by atomic absorption spectrophotometry. Progress in Analytical Atomic Spectroscopy, 8 (1985) 193-256.

• analytisk kjemi