Professor F. J. Langmyhr

. Begrenset gjenbruk

Langmyhr tok realartium på Lillehammer i 1939, handelsgym i Drammen i 1940 og startet realfagsstudier på Blindern først i 1942. Året etter tok han kjemi, i 1946 mineralogi med petrografi og fysikk i 1950, året før han tok hovedfag i uorganisk kjemi på en oppgave for Haakon Kristian Haraldsen (se ref. 1). Han ble gift med Eli Frette (1925-) i 1949, og de fikk tre barn: Dag, Tore og Hilde.

Han fikk umiddelbart etter eksamen ansettelse som forsker ved Sentralinstitutt for industriell forskning (SI - fusjonert med SINTEF i 1993) som året før var opprettet av Norges Teknisk-Naturvitenskapelige forskningsråd.

I 1956 ble han ansatt som amanuensis ved den samme avdeling som han hadde tatt hovedfag. I 1958 fikk han opprykk til førsteamanuensis, i 1970 ble han ansatt i et dosentur i analytisk kjemi i konkurranse med 5 andre søkere og i 1985 fikk han opprykk til professor.

Langmyhr overtok i 1956 stillingen etter diplomingeniør Christen Schreuder (1886-1960). Schreuder hadde vært ansatt ved Kemisk Laboratorium ved universitetet helt fra 1910 og undervist i kvantitativ analyse – kjemi. Langmyhr lutviklet laboratoriekurset i kvantitativ analyse videre frem til slutten av 60-tallet. Kurset var omfattende og hadde både en teoretisk og en praktisk eksamen. Den praktiske eksamen varte en hel dag, og analysesvaret telte like mye som karakteren for den teoretiske besvarelsen. Senere foreleste Langmyhr kurs i instrumentelle analysemetoder. Han var tidlig ute med å legge vekt på behandling av kjemiske analysedata i sin undervisning, og han utga en lærebok om det (se ref. 2).

En egen avdeling (og fagretning) for analytisk kjemi ble opprettet ved instituttet i 1970, og Langmyhr ledet avdelingen de første årene.

Langmyhr var i de første årene særlig opptatt av metoder for kvantitativ bestemmelse av grunnstoffer i geologisk materiale. Han publiserte, sammen med sin stipendiat Per Reidar Graff og sine første hovedfagsstudenter, en rekke arbeider på feltet, Disse metodene var basert på de den gang eksisterende analytiske teknikkene gravimetri, titrimetri, spektrofotometeri og flammefotometri. En viktig del av arbeidene var å finne passende dekomponeringsmetode, da geologiske materialer ikke er lett å dekomponere fullstendig. Langmyhr gjorde her flere funn som er blitt stående, og som det fortsatt refereres til.

På 60-tallet arbeidet Langmyhr mye med studier av forskjellige kompleksforbindelser i forskjellige løsemidler, deriblant vannfri svovelsyre. Han brukte forskjellige spektrofotometere og potensiometri, og han engasjerte en lang rekke hovedfagsstudenter i dette.

På begynnelse på 60-tallet ble atomabsorpsjonsspektrometri (AAS) lansert. Det var en ny instrumentell analyseteknikk som skapte revolusjon innen uorganisk kjemisk analyse. Langmyhr var en av de første i Norge som midt på 60-tallet anskaffet et AAS-instrument. Han satte straks i gang med systematisk forskningsarbeid basert på AAS-teknikken, som skulle bli den røde tråd i all hans videre forskning.

I begynnelsen tok han opp de geokjemiske analytiske problemstillingene som han tidligere hadde arbeidet med, da han nå hadde et instrument som både var mer følsomt og - fremfor alt - mer spesifikt og interferensfritt sammenlignet med de teknikker han hadde hatt til rådighet tidligere. Han tok i bruk syredekomponering av prøvematerialer og konstruerte lukkede beholdere for det. Beholderen gjorde at prøven kunne oppvarmes til høyere temperatur, hvilket resulterte i et trykk på mange atmosfærer og derved en mer effektiv og raskere dekomponering av prøven. I dag er bruk av trykkbeholdere standard ved dekomponering i mikrobølgeovn.

Det er ingen overdrivelse å hevde at Langmyhrs forskningsvirksomhet og hans mange hovedfagsstudenter, som fikk kompetanse innen atomabsorpsjonsspektrometri takket være ham, var en viktig årsak til at AAS-instrumenter på få år ble utbredt på norske forsknings- og industrilaboratorier.

I alt publiserte han ca. 100 artikler, deriblant inviterte review-artikler i internasjonale tidsskrifter, og han veiledet mer enn 50 studenter frem til cand. real.- eller cand. scient.-graden. Dessuten hadde fra tid til annen utenlandske forskere stipendopphold hos Langmyhr.

Som pensjonist fra høsten 1988 ba han ikke om å få et "senior-kontor", men han fortsatte likevel gjennom hele 90-tallet og også senere å besøke biblioteket på Kjemisk institutt jevnlig for å holde seg oppdatert på sitt spesialfelt.

Hans siste "offisielle" rolle var å være ordstyrer for den store internasjonale kongressen "XXVI Colloquium Scpectroscopicum Internationale" i Bergen i 1991 - et meget vellykket arrangement med 600 deltakere.

Professor Langmyhr var en vennlig mann uten mange fakter og med en lun form for humor, Han søkte aldri administrative posisjoner men foretrakk sin forskning og undervisning.

Dette er et utdrag av en lenger artikkel skrevet av professorene Ragnar Bye og Walter Lund ved Kjemisk institutt, UiO og publisert i Kjemi 8/2008 side 9-10.

Publikasjoner

1. F. J. Langmyhr: En røntgenografisk og pykonometrisk undersøkelse av systemet titan - selen i området TiSe(1,0) - TiSe(2,0) ( 50 - 66,67 atom-% selen) og herunder et forsøk på å framstille metallisk titan ved reduksjon av TiO₂med kalsiumhydrid. 50 s. Hovedoppgave ved UiO (1951).

2. F. J. Langmyhr: Elementære statistiske metoder for kjemisk analyse. 70 s. Universitetsforlaget (1987).

3. F.J. Langmyhr: Direct atomic-absorption spectrometric analysis of geological materials-a review. Talanta 24 (1977) 277-82.

4. F.J. Langmyhr: Direct analysis of solids by atomic-absorption spectrophotometry. A review. Analyst 104 (1979) 993-1016.

5. F.J. Langmyhr og G. Wibetoe: Direct analysis of solids by atomic absorption spectrophotometry. Progress in Analytical Atomic Spectroscopy, 8 (1985) 193-256.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.