Englands flagg og våpen

Hvite flagg med rødt kors ble brukt av engelske skip fra 1190 og av engelske soldater fra slutten av 1200-tallet. De ble stadig oftere brukt sammen med kongens våpenbanner. Fra 1400-tallet ble korsflagget forbundet med St. Georg, som på den tid etter hvert ble oppfattet som Englands skytshelgen (se georgskors). Det ble endelig fastslått ved reformasjonen i løpet av 1500-tallet.

Englands marine brukte røde-hvite korsflagg før 1600, men det var først ved unionen med Skottland i 1707 at dette ble gjennomført i form av The white ensign med unionsflagget i kantonen. Storbritannias unionsflagg ble etter hvert oppfattet også som Englands nasjonalflagg, og termene engelsk og britisk ble brukt om hverandre, både om folk og fenomener i England og i hele Storbritannia. Det var først på 1900-tallet at St. Georgs kors igjen ble oppfattet som Englands nasjonalflagg, særlig i forbindelse med idrettsstevner hvor unionens kongeriker konkurrerer hver for seg.

Våpenet ble antatt rundt 1200 av konger fra slekten Plantagenet. I rødt tre gylne løver over hverandre, alle med blå klør og tunge, gående mot dexter, vendt mot betrakter, med løftet høyre fot.

Våpenet ble etter hvert vist med hjelm, hjelmklede og hjelmtegn, som i Edward 3.s våpen fra 1330-årene. Fra hans tid og senere ble våpenet ofte kvadrert, første gang med Frankrikes, som han gjorde krav på. Fra 1603, da Skottland og England kom i personalunion, ble dette første og fjerde felt i et nytt kvadrert skjold, med Skottland i andre og Irland i tredje felt.

Riks- eller kongevåpenet vises sjelden som skjoldet alene, men med tilbehør som krone, skjoldholdere, ordenstegn og kongelig devise.

• England
• Englands historie
• Storbritannia og Nord-Irlands flagg og våpen