John Desmond Bernal

. begrenset

Desmond hadde interesser og kunnskaper på svært mange områder og ble tidlig kalt vismannen (the Sage). Det var både hans styrke og hans svakhet.

Desmond var født i Irland, vokste opp der, men gikk på kostskole i England fra han var 10 år. Faren Samuel Bernal (1864-) kom fra Limerick i Irland, var utdannet agronom, men oppholdt seg 14 år i Australia på en sauefarm før han kom tilbake og kjøpte gården Brookwatson nær Nenagh i Tipperary. Moren var Elizabeth (Bessie) Miller (1869-1950) født i San Jose i California. Hun gikk på skole i New Orleans, studerte ved Stanford og Sorbonne og snakket flytende fransk, italiensk og tysk ved siden av engelsk. Hun snakket fransk til sin sønn som dermed hadde fransk som sitt morsmål.

Bernal valgte å studere i Cambridge og ble bachelor (BA) ved det katolske Emmanuel College i 1922, og han fortsatte med et års naturvitenskapelige studier samme sted. Han giftet seg allerede i 1922, men det hindret ham ikke å ha forhold til mange kvinner gjennom hele livet. Han tok aldri doktorgraden, men ble Felow of the Royal Society allerede i 1937. Han var en fengslende samtalepartner og foreleser om et vidt spektrum av emner.

Bernal ble tidlig interessert i krystallografi og utviklet, allerede mens han studerte i Cambridge, de 230 romgruppene som en krystall kan krystallisere i ved bruk av avansert matematikk (kvaternioner) oppdaget av en annen irer, William Rowan Hamilton. Bernal ble assistent hos William Henry Bragg, da direktør for the Royal Instition i London hvor Humphry, Sir Davy og Michael Faraday i sin tid hadde arbeidet. Sønnen til Bragg, William Lawrence Bragg, var i Manchester og studerte strukturen av uorganiske forbindelser særlig metaller og silikater. I farens laboratorium studerte man organiske stoffer. Bernal bestemte strukturen av grafitt samtidig med Odd Hassel og hadde en rekke planer om hvilke organiske stoffer man burde studere strukturen av.

I 1927 flyttet han tilbake til Cambridge der han ble lektor i strukturkrystallografi. Han inspirerte studenter han fikk som Dorothy Mary Hodgkin, Max Ferdinand Perutz og Rosalind Elsie Franklin som først i 1950-årene greide å bestemme strukturen av de første vitaminer, proteiner, enzymer og virus. I 1937 kom Bernal tilbake til London som professor i fysikk ved Birkbeck College. I 1963 ble professoratet omgjort til et professorat i krystallografi, men da var Bernal blitt syk. Sven Verner Furberg tok sin doktorgrad i Bernals gruppe i 1949, men Bernal innså ikke betydningen Furbergs arbeid hadde for strukturen av DNA – arvestoff.

Han var erklært kommunist fra studietiden og deltok aktivt i den politiske kampen i 1930-årene mot fascismen som flere andre i Cambridge (se Kim Philby og Anthony Blunt). Han var også aktiv kommunist under Den kalde krigen hvor de fleste innså at kommunisme i praksis var noe annet enn ideologien bak. Han fikk Stalins fredspris i 1953 og forsvarte Trofim Denisovitsj Lysenkos teorier. Han hadde private møter med Nikita Sergejevitsj Khrusjtsjov og Mao Zedong og overtok som president for World Peace Council etter Jean Frédéric Joliot i 1958. Hans innsats for kommunismen var nok en medvirkende årsak til at han ikke fikk Nobelprisen sammen med noen av sine studenter som de fikk for arbeid han hadde inspirert dem til som nevnt ovenfor.

I august 1939 var Bernal i USA. Med irsk far og amerikansk mor kunne han ha blitt i USA og blitt forsker på heltid. Men han dro tilbake til England og meldte seg til innsats. England ville denne gang bruke sine naturvitenskapsmenn til krigsinnsats pga deres kunnskaper og ikke som soldater ved fronten. Forfatteren og kjemikeren Charles Percy Snow hadde laget et register over et par tusen med kunnskaper som kunne være relevante. Bernal studerte først effekten av tysk bombing og ble senere rådgiver for lord Louis Mountbatten. Han deltok i planleggingen av invasjonen i Normandie og kom seg over til Frankrike et par dager etter D-dagen. Etter krigen ble han engasjert i husbygging og etablerte en forskningsgruppe for å studere strukturen av bygningsmaterialer særlig sement.

Bernal er kjent i videre kretser for sitt engasjement i diskusjonen om naturvitenskapens rolle i samfunnet. Han skrev The Social Function of Science (1939) som hadde betydning for utvikling av forskningspolitikken i Vesten etter krigen. Også hans Science in History (1954) var en inspirasjonskilde. Verket utkom i fire bind på norsk i 1978.

Da han døde i 1970 etter flere års sykdom, som satte ham helt ut av spill, skrev Linus Carl Pauling: I 50 år har han, om og om igjen, forbauset den vitenskapelige verden med sine uvanlig orginale og fruktbare begreper, som viser dyp forståelse og tankekraft, etter min mening, som ingen annen levende mann. Han var en av de største i verden. Jeg er glad som har hatt han som venn.

Andrew Brown: J. D. Bernal. The Sage of Science. Oxford University Press (2005).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.