Røntgenkrystallografi, studiet av krystallenes gitterstruktur ved hjelp av røntgendiffraksjon. Røntgenkrystallografiske metoder er de viktigste for å bestemme den atomære oppbygging av krystallinske stoffer. Krystallstrukturen til et meget stort antall stoffer har vært studert, og man har derved fått verdifull informasjon både om molekylære forhold og om de kjemiske bindinger (se kjemisk binding og krystallstruktur).

Ved denne metoden faller røntgenstrålen på et pulverisert preparat, og de reflekterte stråler danner et karakteristisk mønster. Denne metoden brukes til rask identifikasjon, særlig av uorganiske forbindelser (se Debye–Scherrer-metoden, Guinier-kamera).

innebærer en profilanalyse av et pulverdiagram, og gjør det i mange tilfeller mulig å bestemme et stoffs krystallstruktur. Metoden fikk økende anvendelse i 1980- og 1990-årene og har særlig betydning når stoffer ikkeforeligger som enkrystaller, men bare i pulverform.

Metode hvor man lar monokromatisk røntgenstråling treffe en krystall. På grunn av krystallenes gitternatur vil man ved visse stillinger av krystallen få reflektert røntgenstråler i retninger bestemt av krystallgitterets geometri. Intensiteten av de reflekterte stråler vil være avhengig av atomenes art (dvs. deres elektrontetthet) og hvordan atomene ligger i forhold til hverandre. Ved å registrere de reflekterte strålers posisjon og intensitet kan man bestemme stoffets krystallstruktur. Diffraksjonsbildet kan enten registreres på film (weissenbergmetoden, presesjonsmetoden), eller det anvendes tellere (scintillasjonstellere, proporsjonaltellere) i forbindelse med automatiske røntgendiffraktometre. (Se også Gandolfi-kamera, Weissenberg-kamera.)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.