Røntgenkrystallografi, studiet av krystallenes gitterstruktur ved hjelp av røntgendiffraksjon.
Røntgenkrystallografiske metoder er de viktigste for å bestemme den atomære oppbygging av krystallinske stoffer. Krystallstrukturen til et meget stort antall stoffer har vært studert, og man har derved fått verdifull informasjon både om molekylære forhold og om de kjemisk bindinger.
Ved pulverdiffraksjon faller røntgenstrålen på et pulverisert preparat, og de reflekterte strålene danner et karakteristisk mønster. Denne metoden brukes til rask identifikasjon, særlig av uorganiske forbindelser.
Rietveld-metoden innebærer en profilanalyse av et pulverdiagram, og gjør det i mange tilfeller mulig å bestemme et stoffs krystallstruktur.
Metoden fikk økende anvendelse i 1980- og 1990-årene, og har særlig betydning når stoffer ikke foreligger som enkrystaller, men bare i pulverform.
Enkrystalldiffraksjon er en metode hvor man lar monokromatisk røntgenstråling treffe en krystall. På grunn av krystallenes gitternatur vil man ved visse stillinger av krystallen få reflektert røntgenstråler i retninger bestemt av krystallgitterets geometri.
Intensiteten av de reflekterte stråler vil være avhengig av atomenes art (altså deres elektrontetthet) og hvordan atomene ligger i forhold til hverandre. Ved å registrere de reflekterte strålers posisjon og intensitet kan man bestemme stoffets krystallstruktur.
Diffraksjonsbildet kan enten registreres på film (weissenbergmetoden, presesjonsmetoden), eller det anvendes tellere (scintillasjonstellere, proporsjonaltellere) i forbindelse med automatiske røntgendiffraktometre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.