Den internasjonale straffedomstolen (ICC)

Blant menneskerettighetsforkjempere var det i mange år et sterkt ønske om å få etablert en permanent internasjonal straffedomstol som kan rettsforfølge personer skyldige i grove forbrytelser som folkemord og etnisk rensing. På en internasjonal konferanse i FNs regi i Roma sommeren 1998 ble 120 land enige om å opprette en permanent straffedomstol som kan stille personer som har stått for for alvorlige forbrytelser, til ansvar for sine handlinger. Etter langvarige og kompliserte forhandlinger ble statuttene domstolen vedtatt. Domstolen skulle trå i kraft 60 dager etter at 60 stater hadde ratifisert domstolens statutter. I april 2002 ratifiserte den sekstiende staten statuttene, og de kunne dermed tre i kraft 1. juli 2002. Forbrytelser som har skjedd etter denne datoen, kan bli prøvet av domstolen. 122 stater hadde ratifisert statuttene i 2019.

Saker kan bringes inn for Den internasjonale straffedomstol av stater som har ratifisert Romavedtektene, av sjefsanklageren etter eget initiativ (proprio motu), eller av FNs sikkerhetsråd. Videre har Sikkerhetsrådet anledning til å utsette domstolens behandling av enkeltsaker. Utsettelsesvedtak fra Sikkerhetsrådet kan fattes med opp til 12 måneders varighet, og kan fornyes. En betingelse for at utsettelsesvedtaket skal få tvingende virkning overfor domstolen er at vedtaket fattes etter bestemmelsene i kapittel VII i FN-pakten. Dette innebærer at det må foreligge en trussel mot freden.

Motstanden mot opprettelsen av Den internasjonale straffedomstol har vært betydelig. Enkelte land, deriblant USA, ønsker å beskytte sine borgere mot internasjonal straffeforfølgelse. Etter opprettelsen har domstolen fått kritikk for at den kun har behandlet straffesaker der forbrytelser er påstått begått i afrikanske land, og for at sakene behandles på en svært ressurs- og tidkrevende måte.

• internasjonal humanitærrett
• krigens folkerett

• Den internasjonale straffedomstols statutter
• International Criminal Court