Cumhuriyet

Avisen ble etablert i 1924, og var fra starten av tett koblet til den nye republikkens enerådende parti CHP (Cumhuriyet Halk Partisi, Det Republikanske Folkepartiet), ledet av «landsfader» og president, Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk var selv sterkt involvert i etableringen av avisen, og skal også ha gitt den navnet, som betyr republikken.

Grunnleggeren, Yunus Nadi Abalıoğlu, var en nær forbundsfelle av Atatürk. Denne relasjonen gikk tilbake til hans journalistiske støtte til reformbevegelsen ungtyrkerne som kjempet for et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk system. I 1910 ble han redaktør for avisen Rumeli, som var et organ for ungtyrkerne, og han grunnla senere avisen Yeni Gün (Ny dag). Denne var den eneste avisen som dekket den tyrkiske uavhengighetskampen (1919-1923, ledet av Atatürk) mot de europeiske okkupasjonsstyrkene som hadde delt opp det Osmanske Riket etter den første verdenskrig.

Etter etableringen av republikken Tyrkia i 1923 møtte Atatürk og partiledelsen motstand mot sitt radikale moderniseringsprosjekt, og brukte avisen til å utbre sin ideologi og reformprogram som i ettertid ble kjent som kemalisme. Avisen var nærmest et ideologisk talerør for det styrende CHP-partiet også lenge etter Atatürks død i 1938, selv om redaktøren i den første utgave erklærte av avisen kun var en forsvarer av «republikkens demokrati i den vitenskapelige og brede forstand».

Avisen fortsatte sin kemalistiske orientering, men ble etter hvert mer uavhengig av partiet CHP, og fikk et større politisk mangfold blant journalistene. Avisen har lenge hatt en splittelse mellom en nasjonalistisk og en liberal fløy. Den overordnede kemalistiske profilen beskyttet imidlertid ikke avisen mot inngrep fra militære kuppmakere som i 1960, 1971 og 1980 tok over makten med begrunnelsen om å beskytte republikkens kemalistiske prinsipper og enhet. Avisen ble stengt og journalister ble tiltalt og fengslet under de to siste kuppene. Særlig venstreorienterte journalister og redaktører, har også utenom kupp-periodene blitt tiltalt og dømt for artikler som angivelig skal ha fremmet «sosialistisk propaganda». Seks Cumhuriyet-journalister har også blitt drept i uoppklarte attentater opp gjennom årene, på slutten av 1970-tallet og på 1990-tallet. Den tidligere sjefsredaktøren Can Dündar ble utsatt for et drapsforsøk i 2016, og avisens hovedkvarter ble utsatt for en brannbombeangrep i 2008.

Under AKP-regjeringene på 2000-tallet fikk Cumhuriyet en fremtredende rolle som forsvarer av demokrati og ytringsfrihet og som kritisk vaktbikkje i forhold til regjeringens tiltakende autoritære politikk. Under Erdoğans ledelse har pressefriheten i Tyrkia blitt alvorlig redusert. Mange aviser og medieselskaper har blitt stengt eller tvangsovertatt av nye eiere som er lojale mot Erdoğans parti. AKPs bruk av injuriesøksmål, terrorparagrafer, og paragraf 301 i lovverket som gjør det ulovlig å «fornærme» Tyrkia, den tyrkiske nasjon, statsinstitusjoner eller nasjonale helter, har fjernet nesten alle kritiske medier.

I 2015 ble avisens sjefsredaktør Can Dündar og Erdem Gül arrestert og tiltalt for spionasje gjennom artikler hvor de hevdet at tyrkisk sikkerhetstjeneste smuglet våpen til syriske islamistiske opprørere. Flere av disse ble dømt til fengselsstraffer, og Dündar ble dømt til 15-20 års fengsel i 2018. Han lever nå i eksil i Tyskland. I 2018 ble også tretten andre Cumhuriyet-journalister, inkludert en karikaturtegner, tiltalt og dømt for å «støtte terrororganisasjoner» gjennom artikler som kritiserte regjeringens politikk. De ble dømt for å støtte både kurdiske organisasjoner og den påståtte kuppmakeren Gülens nettverk.

Cumhuriyet har lenge vært kjent for sine sterke interne konflikter. I 1991 sluttet åtti journalister i protest mot sjefsredaktørens linje. I 2018 skjedde et slags internt kupp i styret for stiftelsen Cumhuriyet Foundation som eier avisen. Det var gamle «hardlinere» fra den nasjonalistiske kemalistiske fløyen som overtok makten. Alev Çoşkun tok over ledelsen for stiftelsen, etter at hans fløy brukte en domstol til å få til et omvalg av styret. Rundt tretti journalister sa opp eller mistet jobben, inkludert Erdem Gül som hadde blitt tiltalt for spionasje.

Grunnen til dette kuppet skal ha vært at Çoşkuns fløy var misfornøyde med avisens uavhengige kritiske journalistikk, som innebar støtte til kurdiske politikere og partier og kritikk av sikkerhetspolitikk. De ønsket en klarere nasjonalistisk linje. Çoşkun vitnet faktisk for aktoratet i spionasje-rettssaken mot Dündar (se ovenfor), og ble dessuten anklaget av Dündar for å ha sendt en anonym bønn til Erdoğan om å gripe inn mot avisen. Resultatet var at avisens politiske profil etter dette ble mindre kritisk og mer på linje med regjeringens politikk når det gjelder kurdiske rettigheter, krigføring i Syria og militæret. En av de argeste kritikerne av Erdoğan ble altså temmet, og høyre-kemalistene sørget for å svekke et av de fremste symbolene på en demokratisk offentlighet i Tyrkia.

• Tyrkia
• massemedier i Tyrkia