Kvinnebunaden fra Bergen er en fri komposisjon inspirert av rosemaling og broderikunst, uten at den har direkte belegg i konkrete gjenstander. Den ble utarbeidet av Haldis Nygård, og var ferdig i 1956.
Faktaboks
Vi regner med at byborgerne i større eller mindre grad har fulgt rådende moter, og at det ikke har utviklet seg stedegne folkedrakter i bymiljøer. Likevel kan en si at Bergen står i ei særstilling når det gjelder folkedraktbruk. Bergen er nemlig en by der en ofte kunne se folkedraktkledde folk helt innpå 1900-tallet. Det er fordi områdene rundt Bergen lenge holdt fast ved sine lokale drakttradisjoner. Fana er kanskje det området som i størst grad har vært synlig i bybildet, men også Hardanger og andre områder har vært å se. Etter at kommunen Bergen ble utvidet, har den også fått noen av disse områdene lagt inn under seg.
Men etter at Oslo hadde fått sin egen bunad kom også ønsket om en bergensbunad. Først lagde elevene ved mønstertegningsklassen ved Bergens Kunsthåndverksskole et utkast, men det ble ikke så godt mottatt. Av den grunn – og på grunn av pengemangel etter andre verdenskrig – stoppet arbeidet opp, inntil Haldis Nygård tok det opp igjen.
Hun har tatt utgangspunkt i det en ofte oppfatter som en slags standard for norske kvinnebunader: et livkjolesnitt i ullstoff, med broderi på alle draktdelene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.