Arne Løchen

I sin prøveforelesning presenterte Løchen for første gang sitt radikale filosofiske standpunkt: Man kan ikke lenger godta «saadanne aparte høiere syn paa tingene» som den spekulative filosofi. I den grad faget har en berettigelse, er det ved å tilby et samlende perspektiv på virkeligheten. Som erkjennelsesteori gir filosofien et overblikk over menneskets erkjennende virksomhet, slik denne kommer til syne i de enkelte vitenskaper; som metafysikk samler den vitenskapens spredte bidrag til et helhetlig bilde av hva det er mennesket har erkjent.

Filosofien handler altså på den ene siden om hvordan mennesket erkjenner virkeligheten, på den andre siden om hva det er som erkjennes. At den kan eksistere isolert fra moderne vitenskap, er ifølge Løchen en foreldet oppfatning. Enhver filosof må derfor sette seg inn i de enkelte vitenskaper så langt dette er mulig. Løchen etterkom selv dette kravet i en avhandling om afasiske sykdommer (1888), hvor han studerte den menneskelige bevissthet ut fra nyere empirisk psykologi og i et hjernefysiologisk perspektiv.

I 1888 ble det igjen ledig et professorat i filosofi ved universitetet. Løchen hadde nå de yngre professorenes og den liberale presses høylydte støtte. Avgjørelsen lot imidlertid vente på seg, og først høsten 1890 ble hans motkandidat John Mourly Vold innstilt til embetet. Da hadde Løchen allerede underrettet departementet om at dersom han ikke skulle bli utnevnt, ville han ikke ha mer med universitetet å gjøre. Han gav også uttrykk for at fakultetets flertall hadde «begaaet en Uretferdighed» mot ham. Ut fra sakens dokumenter er det vanskelig å avgjøre om Løchen har rett. Det hele føyer seg inn i en serie turbulente ansettelsessaker ved universitetet i 1890-årene, hvor partene tok i bruk nær sagt alle midler. I kretser som etter hvert skulle bli toneangivende, kom det imidlertid til å hete at universitetet hadde behandlet Løchen dårlig.

Universitetets avgjørelse gikk hardt inn på Løchen. En stund lekte han med tanken på å ta medisinsk embetseksamen: «Min lidenskab er at lære mennesket at kjende; jeg vil, saalangt jeg rækker, have rede paa dets knogler; muskler, nerver, forestillinger, følelser, i normal og i syg tilstand». Det ble med planen.

Løchens arbeider fra 1890-årene kom til å peke i en annen retning, bort fra den strenge empirismen som preget prøveforelesningen og mot en kombinasjon av to av datidens ekspanderende akademiske disipliner, nemlig psykologien og litteraturvitenskapen. Det er samtidig tale om et prosjekt med klare moralske og politiske dimensjoner, som bør sees i sammenheng med Bjørnstjerne Bjørnsons slagord om «at være i Sandhed» og Ernst Sars’ begrep om «poetokratiet» med den dertil hørende tese om at forfatterne er våre største politikere.

For når Løchen trekker frem litteraturen, er det først og fremst de forfattere han som norsklærer har undervist over i en årrekke, og som på denne tiden er i ferd med å vinne en plass som de store høvdinger i norsk litteratur: Henrik Wergeland, Johan Sebastian Welhaven, Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Ibsen. «Det har altid været mig en særegen glæde at studere, hvad disse mægtige, sterkt udviklede personligheder egentlig har levet og lever paa», skrev han. Studiet av de store norske dikterne er ikke minst viktig fordi «menneskene trænger en reisning i personligheden».

Sterke krefter var etter hvert i sving for å knytte Løchen til universitetet. Hans arbeider hadde gjort sterkt inntrykk, ikke bare på Sars og Bjørnson, men også på litteraturforskere som skulle bli dominerende utover på 1900-tallet. Universitetets urettferdighet var heller ikke glemt. Da Marcus Jacob Monrad døde i 1897, valgte Stortingets budsjettkomité å inndra det ene professoratet i filosofi med den begrunnelse at det ikke fantes kandidater som ville kunne bidra til en faglig fornyelse. Etter en del sonderinger valgte man likevel 1900 å gi Løchen et personlig professorat, mot universitetets ønsker, men med regjeringens velsignelse. Den stilling Løchen selv ikke lenger kunne håpe på, fikk han altså uten konkurranse.

Løchen satt som professor i filosofi frem til 1921, da han gikk av for aldersgrensen. I hans arbeider fra denne perioden finner man i liten grad nye synspunkter. Snarere dreier det seg om spesialstudier av bestemte filosofer (Søren Kierkegaard, Henri Bergson, William James) og diktere eller om populære fremstillinger av psykologiske fenomener.

Desto sterkere kom han til å virke som inspirator. I 1912–1921 var han medbestyrer ved Psykologisk institutt, og i sine seminarer over klassiske filosofiske tekster øvde han en avgjørende innflytelse på senere litteraturforskere som Francis Bull, Harald Beyer og Olav Midttun. Som fagfilosof kom han riktignok til å stå i skyggen av sin mer produktive kollega Anathon Aall, til tross for at Løchen uten tvil la mange av premissene for Aalls kjente fremstilling av den nordiske filosofis historie.