William Knutzen var en norsk keramiker. Han hørte til de sentrale pottemakere i Norge gjennom et halvt århundre. Han skiftet ofte arbeidssted og formuttrykk, men alltid innenfor brukskeramikkens ramme.

William Knutzen hadde en solid praksis og utdannelse. Han gikk først i verkstedlære hos Eilif Whist (1930-31), og etterpå hos Andreas Thiele Schneider. I perioden fra 1933 til 1935 studerte han på Statens håndverks- og kunstindustriskole. Samtidig etablerte han eget verksted i Wesselsgate 3 i Oslo (1934). Knutzens tidligste formrepertoar synes å ha vært enkel og med sparsom dekor i fransk stil.

I 1937 inngikk Knutzen kompaniskap med Andreas Thiele Schneider som overtatt verkstedet etter faren Andreas Schneider i 1931. I det nye selskapet Schneider & Knutzen var Knutzen den kunstneriske drivkraften. Hans arbeider var formmessig i grenselandet mellom art deco og funksjonalisme.

Fra slutten av 1930-tallet og til begynnelsen av 1940-tallet høstet William Knutzens arbeider i chamotte lovord hos kritikerne. Den brente og knuste leiren som ble blandet med rå leire ga en rustikk og elegant struktur til de enkle formene i en dus fargeskala. Noe av keramikken i hvit tinnglasur ble dekorert med abstrakte former, stiliserte dyr og blomster i blått. I 1937 deltok Schneider & Knutzen med William Knutzens arbeider på den norske paviljongen på Verdensutstillingen i Paris.

Rundt årsskiftet 1945/46 overtok William Knutzen stillingen som kunstnerisk leder ved Graverens Teglverk etter Ragnar Grimsrud. I løpet av kort tid forandret han den kunstneriske linjen. Keramikken ble ofte utført med blank og halvblank glasur, dekorert med hvite prikker og linjer.

I 1949 sluttet Knutzen ved Graveren og etablerte «Williams nye verksted» på Lysaker. Det samme året begynte han også som kunstnerisk leder ved Arnold Wiigs Fabrikker (AWF). Allerede det samme året deltok han sammen med Ruth Mäkelä for AWF på Foreningen Brukskunsts høstutstilling i Oslo. I tillegg viste han på den samme utstillingen arbeider fra det egne verkstedet. De tidligste årene på AWF var klotformen et tema som Knutzen varierte på ulike måter. Dekoren var ofte holdt enkel med lignende grafisk dekor som ble brukt på Graveren. På keramikkutstillingen i Galleri Per i Oslo i 1951 viste han nye former som var inspirert av samtidens moderne, amorfe skulptur.

Under 1950- og 1960-tallet fikk William Knutzens keramikk en mer fabulerende karakter. Vaser, skåler og fat ble stilsikkert dekorert med blomster og menneskefigurer i tillegg til nonfigurative mønster. Hans penselstrøk vitner om en habil tegner som var i samsvar med tiden samtidig som han viste interesse for gammel norsk dekorert keramikk.

William Knutzen ble omtalt som en farende svenn som dro fra øst til vest. I 1952 flyttet han fra Lysaker til Elverum, i 1959 startet han verksted på Grini Mølle på Røa i Oslo og fra 1963 på Heggenes i Valdres til sin død i 1983.

Knutzens arbeider spenner naturlig nok over et vidt register, men har alle en utpreget keramisk karakter. Han er representert i de tre norske kunstindustrimuseer og i flere internasjonale museer.

  • Gaustad, Randi og Gunnar Danbolt. Samtidskeramikk: Norsk keramikk fra 1940 til i dag. Dreyer Forlag. Oslo, 1990.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.