Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj var en russisk politiker, diplomat, kvinneforkjemper og forfatter av både sakprosa og skjønnlitteratur. Hun spilte en viktig rolle under bolsjevikenes maktovertakelse i Russland 1917 og de første årene etterpå.

Mellom 1922 og 1945 var hun ambassadør i Norge, Mexico og Sverige. Hennes ideer og forfatterskap kom til å spille en stor rolle for kvinnebevegelsen i 1970-årene.

Kollontaj ble født i 1872 i en liberal adelsfamilie. 20 år gammel giftet hun seg, men forlot etter seks års ekteskap mannen og en liten sønn for å studere samfunnsøkonomi i Sveits. Der ble hun kjent med den sosialistiske kvinneforkjemperen Clara Zetkin, som hun hadde et nært samarbeid med. Mellom 1905 og 1908 bodde hun i St. Petersburg, hvor hun arbeidet for å opprette en sosialistisk kvinnebevegelse. I 1908 måtte hun gå i eksil, og kom da i nær kontakt med det revolusjonære eksilmiljøet, blant annet med Lenin. I 1915 gikk hun inn i bolsjevikpartiet.

Kvinnene kunne først frigjøres når de deltok fullt ut i arbeids- og samfunnsliv, mente Kollontaj. Dette synet delte hun med Clara Zetkin. Men der Zetkin forutsatte at kvinner kunne klare både husarbeid og arbeidsliv, gikk Kollontaj inn for at familien og privat husarbeid skulle oppløses og overtas av kollektive tilbud. Da ville det private omdannes til samfunnsmessig arbeid, som ville komme hele arbeiderklassen til gode.

Til frigjøringen av kvinnene hørte også et fritt kjærlighetsliv, uavhengig av ekteskap og husarbeid, som hun mente ødela kvinnenes utviklingsmuligheter. Tanker som dette ble ikke akseptert i den samtidige, sosialistiske kvinnebevegelsen, men hadde røtter tilbake til den utopiske sosialismen fra tidlig 1800-tall. Kollontaj var sterkt kritisk til den borgerlige kvinnerettsbevegelsen, både i Russland og ellers i Europa. Etter hennes syn var det umulig å frigjøre kvinnene uten en sosialistisk revolusjon.

Etter februarrevolusjonen i 1917 vendte Kollontaj tilbake til Russland. Hun gikk inn i bolsjevikenes sentralkomité, og etter maktovertakelsen i oktober ble hun folkekommissær (minister) for sosiale saker, det første kvinnelige regjeringsmedlem i moderne tid. I 1918 holdt partiet en all-russisk kvinnekonferanse. Konferansen vedtok et program om likestilling og bedring av kvinners stilling i samfunnet. Året etter ble Kollontaj leder for Zjenotdel, som arbeidet for å sette dette ut i livet. I 1920 ble Det internasjonale kvinnesekretariatet dannet som en avdeling i Kominterns eksekutivkomité. Clara Zetkin var sekretær, Aleksandra Kollontaj visesekretær.

De første årene fikk Kollontaj støtte av Lenin. Det ble innført juridisk likestilling for kvinner og menn og gjennomført en rekke reformer som tok sikte på å bedre kvinners situasjon. Støtten fra Lenin ble borte da Kollontaj i 1921 ble en av lederne i Arbeideropposisjonen, som sto for en mer radikal politikk enn Lenins. Opposisjonen led nederlag på partikongressen, og Aleksandra Kollontaj gikk ut av eller ble fratatt alle sine sentrale verv. Året etter ble hun sendt til Norge som medlem av den sovjetrussiske handelsdelegasjonen.

Lenin ble syk i 1922 og døde i 1924. I årene etter tok Stalin makten, og gjorde slutt på kvinnebevegelsens arbeid. I 1930 ble Zjenotdel oppløst og Det internasjonale kvinnesekretariatet nedlagt. Familiereformene som Kollontaj hadde bidratt til å innføre, ble reversert.

Aleksandra Kollontaj bodde i Norge fra 1915 til revolusjonsutbruddet i Russland i 1917, avbrutt av to lengre politiske agitasjonsturneer i USA. Hun hadde i denne tiden nær kontakt med norsk arbeiderbevegelse, spesielt med lederne i Arbeiderpartiets ungdomsforbund. Hun hadde derfor gode kontakter og kjennskap til norsk samfunnsliv da hun kom til Norge i 1922. I 1923 ble hun utnevnt til leder for den sovjetrussiske handelsdelegasjonen. I 1924 oppnådde hun at Norge anerkjente Sovjetunionen, og fikk opprettet fulle diplomatiske forbindelser mellom landene. I praksis var hun nå ambassadør – verdens første kvinne i denne stillingen. Året etter fikk hun i stand en handelsavtale mellom de to landene.

Med et kort avbrudd som ambassadør i Mexico 1926–27, fortsatte hun sin virksomhet i Norge til 1930. Hun ble da overført til Sverige, og var ambassadør i Stockholm til 1945.

Etter andre verdenskrig bodde Kollontaj i Moskva. De fleste av hennes venner fra Arbeideropposisjonen, og mange fra kvinnebevegelsen og diplomatiet, var drept eller satt i fangeleir under Stalins terror. Hun arbeidet en stund i utenriksdepartementet, men ble så pensjonert. Aleksandra Kollontaj døde i 1952, 80 år gammel.

Under oppholdet i Norge og Sverige skrev Kollontaj dagbøker. I begynnelsen av 1950-tallet redigerte og omskrev hun disse, blant annet for at de kunne leses og godkjennes av Stalin.

En slik prosess begynte alt i 1926. Kollontaj hadde skrevet en selvbiografisk artikkel beregnet på et tysk bokverk. Manus var gjort klart til trykking, da hun sendte inn en sterkt forandret utgave – med hennes egne ord var det «en kolossal omarbeiding.» Hun var klar over problemene dette vil medføre, men følte seg sterkt presset. I brev til utgiveren skrev hun blant annet: «Men endringene må foretas. Under de gitte forhold kan jeg ikke annet.» Det siste avsnittet, hvor vi finner hennes hovedbudskap, hørte med til det som måtte slettes: «Uansett hvilket arbeid jeg i fremtiden kommer til å utføre, så står det meg helt klart at målet, å nå den arbeidende kvinnens fullstendige frigjørelse og skape grunnlaget for en ny seksualmoral, alltid vil fortsette å være det høyeste målet med mitt virke, med mitt liv.» (Kollontaj 1926, i Mit liv - kvinde og kommunist, s. 50, oversatt fra dansk)

Kollontaj på skandinavisk:

  • Kollontaj, Aleksandra: Mit liv – kvinde og kommunist. Gyldendal, Kbh. 1974
  • Kollontaj, Aleksandra: Kvinnans ställning i den ekonomiska samhällsutvecklingen. Gidlunds, Sthlm. 1971
  • Kollontaj, Aleksandra: Revolusjon og kjærlighetTekster i utvalg. Innledende essay av Yngvild Sørbye. Bokklubben, Oslo 2005 (Første utgave Pax 1977)
  • Anderson, Bonnie og Judith P. Zinsser: A history of their own. Women in Europe from Prehistory to the Present. Vol. II. N.Y 2000
  • Blom, Ida (red.): Cappelens kvinnehistorie. Bd. 2. Cappelen, Oslo 1992
  • Egge, Åsmund: Aleksandra Kollontaj og norsk arbeiderbevegelse. I Tidsskriftet Rødt nr.1 2005
  • Hagemann, Gro: Feminisme og historieskriving. Inntrykk fra en reise. Universitetsforlaget, Oslo 2003
  • Yngvild Sørbye (red.): Revolusjon, kjærlighet, diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden. Unipub, Oslo 2008
  • Egge, Åsmund, Sven G. Holtsmark og Aleksej A. Komarov (red.): Aleksandra Kollontaj. Diplomatiske nedtegnelser 1922-1930. Res Publica, Oslo 2015

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

29. oktober 2015 skrev Elisabeth Lønnå

Til Åsmunde Egge
Hei, jeg kan ikke gå inn på denne artikkelen, siden jeg ikke er fagansvarlig. Så jeg må nesten be deg rette 1926 til 1930 (Kvinneskretariatet nedleggess). Og så må henvisningen til Kollontajs selvsensur antakelig se slik ut: (Kollontaj 1926 i Mit liv - kvinde og kommunist, Kbh. 1974.)
Jeg er ikke oppført som artikkelforfatter - det går jeg ut fra blir rettet opp.
Takk for hjelp med artikkelen!

29. oktober 2015 svarte Åsmund Egge

Det er nå ordnet.
Hilsen Åsmund

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.