paleolittisk kunst

Hulekunsten omfatter en rekke motiver, både naturalistiske og abstrakte. Bildene er som regel monumentale med størrelse på opptil 5 meter. De aller fleste figurene består av jaktbart vilt som bison, villhest, urokse, mammut, neshorn, rein, hjort og fjellgeit. Noen ganger er også mennesker, først og fremst kvinner, avbildet. De fleste figurene er naturalistiske og fargerike. Dyrene er således nesten alltid avbildet i bevegelse. Ofte utgjør de hele flokker eller grupper, men vanligvis kan man ikke se noen bevisst komposisjon i egentlig forstand.

Fargene er stort sett sort, gult og rødt, blandet i forskjellige nyanser. Ett og samme bilde har ofte mer enn én farge, noe som gir en større grad av livaktighet. Nøyaktige registreringer av motivenes plassering og innbyrdes forhold tyder på at det har hersket bestemte regler for den enkelte hules «utsmykning». Således ser det ut som for eksempel hest står i et bestemt forhold til et annet dyreslag, især bison. Det samme synes å gjelde geometriske tegn.

Den paleolittiske småkunsten består i store trekk av de samme motiver og de samme stilformer som monumentalfigurene. Også her er det ofte storvilt som dominerer, men samtidig er kvinnen sterkere representert ved en rekke statuetter der kjønn og former er sterkt fremhevet. Den paleolittiske småkunsten har vid utbredelse, og er kjent fra så vel Vest-Europa som Mellom-Europa, Russland og Sibir. Den gir klare vitnemål om at istidens rike jegerkultur og spesielle religionsform ikke var begrenset til bare deler av de isfrie områdene, men at likeartede forhold eksisterte over enorme områder.

Den antatte lovmessigheten i utformingen av hulemaleriene er tolket som utslag av kultiske forestillinger. Man har derfor hevdet at dyrebildene og andre tegn symboliserer livets sterkeste krefter, nemlig de kvinnelige og mannlige egenskaper. Eksempelvis er bilder av hest tolket som gjengivelser av det mannlige element og bison det kvinnelige. Hvis slike forklaringer er riktige, må den paleolittiske hulekunsten i virkeligheten være utslag av en innviklet mytologi, der kjønn og fruktbarhet har spilt en stor rolle.

En annen eldre og enklere tolkning går ut på at bildene er laget i en ren magisk hensikt. Man har ganske enkelt brukt bilder for på den måten å få makt over det viltet man ønsket å fange. Hulekunstens motivrikdom, form og plassering dypt inne i mørke huler bekrefter utvilsomt at det dreier seg om en religiøs kunst og at forestillingene bak bildene må ha vært sterkt sammensatte. Noen virkelig forklaring på meningen vil vi neppe få.

Den paleolittiske hulekunsten kan dateres til perioden mellom ca. 25 000 og 10 000 år fvt. Den er således den eldste kjente formen for kunst. I siste istid var store deler av Europa enten nediset eller bestod av stepper og tundraland. Her var gressvegetasjonen rik, noe som gav gunstige kår for storvilt og jegere. Det er denne rikeste av alle perioder i europeisk jegertid som altså avspeiles i hulekunsten. Klimaforandringene ved istidens slutt førte til skogvekst og andre vegetasjonsendringer, noe som gav dårlige beitemuligheter for storviltet, og dermed ble kårene for spesialiserte jegere også dårlige. Dette førte i sin tur til sterke endringer i bosetningsform og til at hulekunsten døde ut.

• hulefunn
• hulemalerier
• helleristninger
• paleolittisk tid
• steinalderen