Hulefunn, i form av boplasslevninger etter menneskers opphold i huler og hellere forekommer allerede fra tidlig paleolittisk tid. I Europa blir hulebosetningen først vanlig under siste istid og i postglasial tid. Disse senpaleolittiske og mesolittiske hulefunn kan være meget rike og skriver seg fra sesongmessig bosetning gjennom lange tidsrom. Hulene ble også brukt som kultplasser, hvor man har bevart ypperlig utførte ristninger og malerier av jaktdyrene (se Altamira, Lascaux, Tassili, hulemalerier og paleolittisk kunst). Overalt i verden har man også senere og under de forskjelligste kultur- og samfunnsforhold benyttet huler til bosetning og kultplasser. I India har de ofte vært innrettet til templer; kristne kapeller kan være anlagt i huler og er da ofte viet erkeengelen Mikael (se Mikaelshulen). Fra Norge kjennes en rekke hulefunn i kyststrøkene fra Vest-Agder og nordover. Mange av dem går tilbake til slutten av yngre steinalder, unntagelsesvis også lenger (se Vistehulen, Skipshelleren), og fortsetter ned gjennom bronsealder og eldre jernalder, til dels også senere (se Skjonghelleren). Disse hulene har vanligvis ikke vært brukt til fast bosetning, men som fangststasjoner, sjeldnere også som kultplasser (se Solsemhulen).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.