minoritetspolitikk

Minoritetspolitikk refererer til politikk og tiltak som er utformet for å beskytte og fremme rettighetene til etniske, religiøse, kulturelle eller språklige minoriteter i samfunnet. Minoritetspolitikk kan omfatte lover, regler og programmer som styrker minoriteters likeverdige tilgang til utdanning, helsevesen, arbeidsplasser, bolig og politisk deltakelse.

Minoritetspolitikk kan også innebære tiltak for å fremme og beskytte minoritetsspråk og kulturer, for eksempel gjennom undervisning i minoritetsspråk på skolen eller økonomisk støtte til minoritetskulturinstitusjoner. Minoritetspolitikk er viktig for å sikre at minoriteter ikke blir diskriminert eller marginalisert i samfunnet, og for å fremme mangfold og toleranse.Å tilskrive en gruppe minoritetsstatus kan også være problematisk. Når en majoritetsgruppe tilskriver andre en minoritetsstatus, skjer det gjerne for å legitimere sin egen posisjon og ved å definere og fremheve atskillende karakteristika. Slike markeringer viser at minoritetsstatus oftest ikke er et resultat av isolasjon, men av prosesser som strukturerer kontakten gruppene imellom. Minoriteten stemples gjerne som farlig eller underlegen for å rettferdiggjøre diskriminering av ulik art. Graden av gruppetilhørighet og identitet innad i minoritetsgruppen kan variere sterkt, og statusen er ikke nødvendigvis absolutt: Enkeltindivider eller grupper kan passere inn og ut av minoritetsstatusen.

Ved fredskonferansen i Paris i 1919 fikk en egen kommisjon under Folkeforbundet i oppdrag å utarbeide et forslag til beskyttelse av minoritetene i Øst-Europa. Dette resulterte i en rekke traktatbestemmelser som gikk ut på å fremme personlig sikkerhet og likhet for loven, samt å sikre minoritetene frihet til å bevare og utvikle sin nasjonale og religiøse kultur og sine tradisjoner. Derimot ble det ikke tillagt minoritetene noen «selvbestemmelsesrett» eller rett til å skille seg ut fra den stat de tilhørte. Under andre verdenskrig skjedde det en utstrakt flytting av minoriteter i Mellom-Europa og Øst-Europa. Enkelte grupper ble også utryddet.

Etter at minoritetstraktatene i Europa fra Folkeforbundstiden må ansees bortfalt, behandles minoritetsspørsmål nå fortrinnsvis som et ledd i beskyttelsen av grunnleggende friheter og menneskerettigheter. En rekke vanskelige minoritetsspørsmål har skapt strid mange steder i verden i årene etter 1945, og blant annet i 1990-årene har flere tragiske konflikter vist hvor kort man er kommet på dette området. FNs menneskerettighetskommisjon opprettet i 1946 en underkomité til beskyttelse for minoriteter. Som et resultat av underkomiteens virksomhet vedtok UNESCO i 1960 en anbefaling mot diskriminering i undervisningen, og ILO vedtok en konvensjon mot diskriminering i sysselsettingen. FNs generalforsamling vedtok i 1963 en erklæring mot enhver form for rasediskriminering, og det har vært arbeidet med tilsvarende konvensjoner vedrørende forbud mot forskjellsbehandling på grunn av tro. I praksis har det imidlertid vist seg vanskelig å bringe saker som gjelder diskriminering av nasjonale mindretall inn for FN.

I de senere tiårene er det skjedd en økende bevisstgjøring blant minoritetsgrupper. Flere har opprettet egne organisasjoner for å kjempe mot undertrykkelse av politisk, økonomisk eller kulturell karakter, og det er også etablert regionale og internasjonale organisasjoner, som for eksempel Verdensrådet for urbefolkninger og UNPO – Unrepresented Nations and Peoples Organization. Det økende kravet om selvbestemmelsesrett har i flere tilfeller ført til utvikling av nasjonale frigjøringsbevegelser.

Se også assimilering, integrasjon og urbefolkning.