hesykasme

Hesykasmestriden dreidde seg om hvorvidt mennesket egentlig kan erfare Gud, gjennom egen innsats, i dette jordiske livet. Å hevde noe slikt ble, av den lærde munken Barlaam fra Calabria, karakterisert som kjetteri. Gregor Palamas, en sentral mystiker og teolog (1296–cirka 1357), formulerte imidlertid et teologisk forsvar som etter hvert ble anerkjent av Den ortodokse kirke. Palamas hevdet, i likhet med flere tidligere teologer, at mennesker kan erfare Guds energier, men ikke hans essens eller vesen. Guds vesen er umulig å lære å kjenne, ifølge Palamas, fordi han er ikke en skapning, men står over alle skapninger. Han er ikke en natur, men står over all natur. Ingen ting som er skapt har derfor noe felles med Gud.

Gud har imidlertid, i følge Palamas, åpenbart seg gjennom sine energier, som også er en del av Gud. Og det er gjennom disse energiene Gud kommer i direkte kontakt med menneskene. Dette representerer Guds nåde, og det er gjennom denne nåden det kan skje et møte mellom Gud som skaper og mennesket som skapt. Helgener som har blitt 'guddommeliggjort' gjennom denne Guds nåde har altså lært å kjenne Guds energier, men fortsatt ikke Guds vesen eller essens.

Den ortodokse kirke avholdt en rekke møter for å diskutere striden i årene 1341–1351, og den endte med å gi full støtte til Gregor Palamas og hans støttespillere.

I 1368 ble Palamas kanonisert.

Flere av de sentrale tekstene som kaster lys over hesykastisk tradisjon er samlet i Filokalia.

• mystikk
• den ortodokse kirke
• religion