Gullbarre i Norges Bank
Under gullstandarden har sentralbanken plikt til å kunne løse inn sedler i gull. Dermed må sentralbanken ha en gullbeholdning som står i forhold til uteløpende seddelmengde.
Av /Norges Bank.
Lisens: CC BY ND 2.0

Gullstandard er et pengesystem der det i lov er fastsatt at pengeenheten skal ha et visst gullinnhold.

Gullstandard var det dominerende pengesystem i verden fra midten av 1870-årene til utbruddet av første verdenskrig. Gullstandarden avløste i Norge og mange andre land en sølvstandard som virket etter samme prinsipper.

Under full gullstandard suppleres denne bestemmelse med to andre: sentralbankens plikt til å løse inn sedler i gull, og dens plikt til å kjøpe gull mot betaling i sedler.

Opprinnelig gjaldt denne innløsnings- og kjøpeplikt gullmynter (gullmyntstandard), men i mellomkrigstiden gikk flere land over til gullbarrestandard eller gullvalutastandard, der sentralbankens forpliktelser gjaldt kjøp og salg av gullbarrer eller en valuta som var bundet til gull.

For at sentralbanken skulle kunne oppfylle sine forpliktelser, måtte den ha en gullbeholdning, og denne måtte stå i et visst forhold til den sirkulerende seddelmengden. Det siste ble oppnådd ved at landets pengelov som regel fastsatte et visst maksimumsbeløp for den utstedte seddelmengden i forhold til gullreserven.

I den norske pengelov av 1873 ble det bestemt at gullinnholdet i den norske krone skulle være 0,40323 g fint gull. Lov om Norges Bank av 1892 bestemte at seddelmengden ikke måtte overstige gullbeholdningen pluss 425 millioner kroner.

Historisk utvikling

Alt langt tilbake i historien finner man eksempler på at edle metaller ble brukt som betalingsmidler. Etter hvert som landene gikk over til papirpenger, var det derfor naturlig å knytte disse til sølv eller gull gjennom bestemte dekningsregler.

Storbritannia var det første landet som lovfestet gullstandard, i 1816, men landet hadde da allerede praktisert gullstandard i nærmere hundre år. Tyskland gjennomførte reformen i 1873. De skandinaviske landene fulgte i de nærmeste årene, og det samme skjedde i en rekke kontinental-europeiske land. USA innførte gullstandard i 1873 og Russland og Japan i 1897. Ved århundreskiftet var så godt som alle land kommet over til gullstandard. De viktigste unntakene var Kina og Mexico.

Gullinnholdet i de enkelte valutaene bestemte gullparitetene, altså verdiforholdet mellom valutaene, og de daglige valutakurser svingte tett omkring disse.

I tiden frem til utbruddet av første verdenskrig forandret ingen av de store land gullinnholdet i sine valutaer, og perioden fra 1870-årene til 1914 var derfor preget av en meget stor kursstabilitet.

Utbruddet av første verdenskrig i 1914 førte til at gullstandarden ble suspendert i så godt som alle land; USA var det viktigste unntak. Etter krigen var det et utbredt ønske å få de enkelte lands pengesystem tilbake til gullstandarden.

Dette forutsatte stabilisering av pengevesenet, noe som stort sett var oppnådd i midten av 1920-årene. Norge gjeninnførte gullstandard i 1928, som et av de siste landene. De fleste land knyttet sin pengeenhet til det gullinnholdet som gjaldt før krigen; det førte blant annet i de skandinaviske land og Storbritannia til en hard nedpressing av priser og kostnader, og denne deflasjonspolitikken (paripolitikken) var omstridt.

Mellomkrigstidens gullstandard var mindre fullstendig enn førkrigstidens. Gull ble først og fremst brukt som internasjonalt oppgjørsmiddel og som plassering for landets valutareserve. Flere land, blant dem de skandinaviske, foretrakk imidlertid å plassere reservene i en annen gullbundet valuta, først og fremst pund sterling.

21. september 1931 suspenderte Storbritannia gullstandarden og ble fulgt av de skandinaviske landene og en rekke land i Commonwealth. USA suspenderte gullstandarden i 1933–1934 og reduserte samtidig dollarens gullinnhold med 41 prosent (gullprisen ble satt opp fra 10,67 dollar til 35 dollar per unse).

Frankrike, Belgia, Nederland, Sveits, Italia og Polen, den såkalte gullblokken, forsøkte å opprettholde gullstandarden med uforandrede pariteter, men måtte oppgi forsøket etter få år.

Etter andre verdenskrig gikk landene i Det internasjonale valutafond (IMF) inn for å holde faste valutakurser i forhold til gull eller dollar. Det var imidlertid ikke tale om gullstandard i egentlig forstand.

Private hadde i de fleste land ikke lov til å eie monetært gull, og metallet ble stort sett bare brukt til betalinger mellom sentralbanker. I begynnelsen av 1970-årene ble gullprisen satt opp i forhold til dollar, og den amerikanske regjeringen vedtok at landet ikke lenger skulle være forpliktet til å selge gull til andre sentralbanker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg