klassifikasjonssystem som blir brukt i bibliotek, arkiver, kataloger, bibliografier m.m., der dokumenter og andre media inndeles i klasser eller emnegrupper etter innholdet, og der undergrupper til hovedgrupper uttrykkes ved hjelp av siffer som står etter komma i en desimalbrøk. Særlig kjent er Melvil Deweys desimalklassifikasjon Dewey Decimal Classification, DDC, og Universal Decimal Classification, kjent i Norge som UDK. Begge systemer bygger på en inndeling av all menneskelig viten i 10 hovedgrupper fra 0 til 9. Innen hver av disse skjer en inndeling i 10 undergrupper, som igjen kan deles i 10 undergrupper osv. Ved å utvide systemet over flere desimaler kan man oppnå den ønskede fininndeling.
Dewey Decimal Classification
Første utgave av Deweys klassifikasjonsskjema ble publisert 1876. Siden har systemet vært revidert og utvidet fortløpende. Den 20. utgaven, som ble utgitt i 1989, er et 4-binds verk på mer enn 3000 sider med klassifikasjonsskjema for mange tusen klasser og med underklasser av disse, supplert med 7 hjelpeskjemaer og et omfattende register. I tillegg er det publisert 11 forkortede utgaver. Oversettelser av fullstendige og forkortede utgaver finnes på en lang rekke språk. Den 4. norske forkortede utgaven av Deweys system ble utgitt av Norsk bibliotekforening i 1986, og den revideres fortløpende. DDC er brukt i tusenvis av bibliotek i flere enn 130 land. Mange nasjonalbibliografier, f.eks. British National Bibliography, systematiserer innførslene etter DDC. Det samme gjør den norske nasjonalbibliografien: Norsk bokfortegnelse, Norske tidsskriftartikler, Bibliografi over Norges offentlige publikasjoner. Deichmanske bibliotek i Oslo var det første biblioteket i Norden som tok i bruk DDC i 1898. Revisjon og utvikling av DDC ivaretas av Library of Congress, USA, i samarbeid med utgiverne i Forest Press, en avdeling av Lake Placid Education Foundation.
Universal Decimal Classification
UDK ble utarbeidet i Belgia i 1890-årene av Paul Otlet og Henri LaFontaine. UDK bygde opprinnelig på DDC, men avviker fra DDC på mange måter, bl.a. ved en større fininndeling med hjelpetegn som gir tilleggsopplysninger om bl.a. dokumenttype, språk, sted, tid osv., og med muligheter for å klassifisere et dokument i flere forskjellige emnegrupper, som enten kan samordnes eller sees i forhold til hverandre. Den første internasjonale, fullstendige utgaven av UDK ble publisert i 1905, etterfulgt av fullstendige utgaver på tysk, engelsk, russisk, spansk, japansk og åtte andre språk. De fullstendige utgavene inneholder rundt 150 000 undergrupper.
Revisjonsarbeidet pågår fortløpende og desentralisert. UDK brukes i vitenskapelige og tekniske bibliotek og referatorganer over hele verden, og er særlig utbredt i Europa, Japan og latinamerikanske land.