malmfuru – Store norske leksikon

I skogslandskapet kan vi finne svært gamle, døde furutrær. I motsetning til eksempelvis døde grantrær som råtner forholdsvis raskt, gir malmen i furua god beskyttelse mot nedbrytning. På bildet kan vi se at det er dannet gyllengul tyri inne i malmen i stammen. Slike eldgamle trær er «historiebøker» og klenodier i skogslandskapet. I tillegg er de svært viktige for biologisk mangfold og bidrar til å gi skogen et preg av villmark.

Furugadd

Av Øyvind Stranna Larsen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Malmfuru er furutrær der kjerneveden (den indre delen av stammen i et eldre tre) utgjør en stor del av tverrsnittet. Dannelsen av kjerneved starter når furutrærne er 15–40 år. Den finnes altså ikke i unge trær. Kjerneved har fra gammelt av hatt lokale navn som malme, adel og al, og betegnelsen malmfuru kommer fra den første av disse. Vi finner særlig malmfuruer på steder der trærne har vokst sakte med liten avstand mellom årringene. Spesielt oppe i fjellskogen finner vi derfor mye malmfuru.

Faktaboks

Også kjent som: alfuru

Den delen av trevirket som omslutter kjerneveden kaller vi for yteved. Yteveden er blitt kalt blant annet splint og geitved. Biologisk er det stor forskjell på kjerneved og yteved. Kjerneveden transporterer ikke lenger vann og næring til treet. Den viktigste funksjonen er å fungere som en slags armering (materialforsterking) for å holde treet oppe.

Vannavvisende stoffer i malmen i furutrær inneholder harpikssyrer og frie fettsyrer. Begge stoffene er vannavvisende. Harpikssyrene fungerer også hemmende på soppvekst. I malmen til furuvirket finner vi også pinosylvin, et stoff man lenge har ment har god motstandsdyktighet mot råte. Men ifølge Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) på Ås, er ikke denne effekten godt kartlagt.

Vi finner kjerneved i flere treslag enn furu, eksempelvis gran og eik. Hos eik og furu er det tydelig fargeforskjell mellom kjerneveden og yteveden. I granvirket er det ingen synlig forskjell etter tørking.

På dette bildet ser vi tydelig hvordan malmen, eller kjerneveden, motstår soppangrep. Stokkens yteved har i løpet av årene den har ligget ute blitt angrepet av sopp, blant annet blåvedsopp som farger trevirket blått. Men kjerneveden/malmen er ikke angrepet.

Malme i furustokk som har ligget ute noen år

Av Øyvind Stranna Larsen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I fjellskogen vokser trærne sakte og det utvikles mye kjerneved i furutrærne. Disse får betegnelsen malmfuru.

I fjellskog finner vi trær med mye malme

Av Øyvind Stranna Larsen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Forfedrene våre kjente godt til at stokker med mye malme var ekstra bestandig mot råte. Derfor valgte de malmfuru for lafting av seterbuer og andre bygninger. I våre dager står fremdeles disse byggene godt, og er en god dokumentasjon på forfedrenes fagkunnskaper.

Laftet seterbu av furutømmer med mye malme i Gutulia nasjonalpark

Av Øyvind Stranna Larsen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Historisk bruk

Det er ofte mye yteved og lite malme/kjerneved i trær som vokser i låglandet.

Yteved

Av Øyvind Stranna Larsen.

Lisens: Begrenset gjenbruk

I eldre tider ble malmfuru brukt som råvirke til materialer for bruk på steder med fuktpåvirkning, eksempelvis til vinduer.

Dannelsen av kjerneved starter som nevnt når furutrærne er 15–40 år, og ofte forsøkte man å framskynde «malmingen». Kapping av krona, altså toppen, på enkelte furutrær var en utbredt metode. Dette ble utført flere år før man planla å skjære materialer av trærne, slik at malmen skulle utvikle seg raskere enn uten slik kapping. Ifølge nyere undersøkelser har man ikke kunnet påvise netto tilvekst av kjerneved etter slik toppkapping. Resultatet av toppkappingen er at trærnes tilvekst reduseres. Man får en større andel kjerneved, men det blir ingen netto økning av kjerneveden.

En annen metode som ble benyttet, var såkalt «slinding» av furutrær for å få mer malme og derved mer bestandig virke. Denne metoden går ut på å fjerne barken i striper på levende furutrær. Da utvikles med årene det som kalles «patologisk kjerneved». Denne type kjerneved består av mer tyri enn vanlig kjerneved. Patologisk kjerneved er meget feit og full av kvae.

Holdbarhet

Figuren viser et eksempel på hvordan kjerneveden fordeles oppover i stammen på et hogstmodent furutre. Tallene til venstre angir prosent av trehøgden. Andelen kjerneved er størst mot rota, og så reduseres andelen kjerneved mot toppen.

Flæte 2008/Norsk institutt for bioøkonomi.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Kjerneved er blant annet aktuell for bruk til følgende formål: Kledning, tak, terrasser på bakkenivå, utemøbler, vinduskarmer, vindskier, vindusbrett og støyskjermer.

Det er utarbeidet en egen standard, NS-EN 460 som angir holdbarhetsklasser for trevirke ved jordkontakt. I forhold til dette klassifiseringssystemet klassifiseres kjerneved/malme av furuved i klasse 3–4, altså middels til lite holdbar. Det er viktig å merke seg at dette omfatter malmens holdbarhet ved jordkontakt. I Sverige har man gjort undersøkelser av utvendig kledning som ble utsatt for været over to år. Da lå fuktighetsprosenten i kledningen på 20 prosent, og den var aldri over 30 prosent. Ved utvendig bruk, uten jordkontakt, vil det derfor sjelden oppstå risiko for soppvekst eller råteinngang i malmvirke.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Norsk Standard: NS-EN 460 – Tre og trebaserte produkters holdbarhet

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Trevirke

Øyvind Stranna Larsen

Cand. agric.