Tsjads franskspråklige litteratur

Som de fleste andre afrikanske land har Tsjad en muntlig litteratur som går langt tilbake, men den skriftlige litteraturen stammer fra tiden etter at landet ble selvstendig i 1960. Bare et fåtall av innbyggerne i Tsjad har fransk som morsmål. Likevel har de fleste forfatterne i landet valgt å skrive på fransk. En grunn til dette er at man i Tsjad finner omtrent 140 afrikanske språk som til dels tilhører ulike språkgrupper, slik at de som bruker et av språkene i landet, ofte er ute av stand til å forstå de fleste andre. Dialektene av arabisk som finnes i Tsjad, har vært forholdsvis lite brukt i litteraturen, men det virker som de er kommet noe mer i bruk de siste årene. I perioder har den politiske ensrettingen i landet vært sterk, og flere av de mest kjente forfatterne er blitt forfulgt og har måttet flytte utenlands. Fordi de fleste innbyggerne i Tsjad ser på fransk som et fremmedspråk, får landets forfattere bare solgt bøkene sine i små opplag. Dette gjør bøkene dyre, særlig tatt i betraktning at lønningene i landet er lave. Alle disse forholdene bidrar til at det produseres ganske lite litteratur i Tsjad.

Litteraturen fra Tsjad er preget av at landet er stort i utstrekning og at det er mange vesentlige forskjeller mellom kulturen i ørkenområdene i nord, der innflytelsen fra islam er stor, og kulturen i savanneområdene i sør. Her er flertallet av innbyggerne kristne, men animistiske religioner står også sterkt. Derfor er det av og til stor forskjell mellom kulturuttrykkene i nord og i sør, men det er også et viktig tema hos flere forfattere at Tsjad er ett land, selv om særlig Libya i perioder har ønsket å annektere de nordlige delene av landet. Av denne grunn har en del av litteraturen i landet et klart patriotisk preg.

Dette gjelder ikke minst diktene til Joseph Brahim Seid (1927–80). Seid var også en fremstående politiker; han var blant annet justisminister fra 1966 til 1975. Diktsamlingen hans Au Tchad sous les étoiles (1962, «Til Tsjad under stjernene») regnes som det første eksemplet på skriftlig franskspråklig litteratur fra landet. Seid skrev også en selvbiografisk barndomsskildring: Un enfant de Tchad (1968, «Et barn fra Tsjad»). En litterær pris som hvert år deles ut til en lovende forfatter fra Tsjad, er blitt oppkalt etter ham.

Også Zakaria Fadoul Khidir (født 1946) har skrevet flere selvbiografiske bøker. I Loin de moi-même (1989, «Langt borte fra meg selv») skildrer han barndommen sin og de utfordringene av både praktisk og følelsesmessig art som han møtte etter hvert som han fikk skolegang, ble student og endte som professor i lingvistikk og viserektor ved universitetet i N'Djamena. Men enda mer kjent er Les moments difficiles (1998, «De vanskelige stundene»), der han skildrer hvordan han ni år tidligere vilkårlig var blitt satt i fengsel og så tilfeldigvis slapp ut mens brødrene og søstrene hans mistet livet.

Maoundoé Naïndouba (1948–2003) er den mest kjente skuespillforfatteren fra Tsjad, og han er også den første forfatteren fra Tsjad som opplevde å bli kjent utenfor landets grenser. Dette skyldtes først og fremst skuespillet L'étudiant de Soweto (1978, «Studenten fra Soweto»), som er blitt oppført i mange afrikanske land. Hovedpersonen i stykket er leder for en studentorganisasjon i Sør-Afrika som nektet å bøye seg for de kravene apartheid-systemet stilte til studentene i landet. Naïndouba fremstiller forholdene for ungdom i Sør-Afrika på en slik måte at de får gyldighet for mange afrikanske land. Han har for øvrig skrevet flere skuespill som er oppført både i Afrika og i Frankrike, og han har også utgitt noveller.

Mahamat Moustapha (1952–1982) rakk å skrive en rekke bøker, både skuespill og romaner, før han mistet livet i en ulykke i Frankrike bare 30 år gammel. Han er mest kjent under navnet Baba Moustapha. Hans mest kjente bok er skuespillet Le commandant Chaka som utkom posthumt i 1983. Handlingen foregår i et oppdiktet afrikansk land, og kommandant Chaka er en opprører og frihetskjemper som man ikke sikkert vet om eksisterer. Hovedpersonene i stykket er en autoritær politiker som forakter historiene om Chaka, og barna hans som ser på Chaka som et ideal.

Blant Baba Moustaphas andre verker er en roman: Le souffle de l'harmattan (posthumt 2000, «Harmattanvindens pust»). Dette er en av de første romanene fra Tsjad som ikke har et rent selvbiografisk preg. Vi møter en ung muslim fra nord og en ung kristen gutt fra sør som blir bestevenner på skolen. Men vennskapet blir satt på prøve når vinden fra nordøst tørker ut avlingene og bringer fattigdom til landet. Med enkle bilder minner Moustapha leserne om hvor vanskelig, men også hvor nødvendig, det er å skape samhold mellom innbyggerne på tross av det som skiller dem.

Mange av forfatterne fra Tsjad er født på 1950-tallet. Noël Nétonon Ndjékéry (født 1956) fikk sin utdanning innenfor matematikk og fysikk og flyttet til Sveits der han har arbeidet som dataekspert. Romanene og novellene hans er bare i liten grad preget av hans faglige bakgrunn. De er enkle hverdagshistorier som ofte forener det tragiske og det komiske. Alle bøkene foregår i Afrika, eller i enkelte tilfeller blant afrikanske innvandrere i Sveits. Ndjékérys første novellesamling La descente aux enfers («Nedstigningen til helvete») kom i 1984 og hans første roman Le sang de Kola («Kolanøttens blod») i 1999.

På 2000-tallet har Ndjékéry gitt ut en rekke romaner og novellesamlinger som vitner om en humanistisk grunnholdning og en kritisk innstilling til både ytterliggående politiske retninger og de ulike formene for overtro som han mener preger folk i det moderne Tsjad. Man kan blant annet nevne romanen Chroniques tchadiennes (2008, «Krøniker fra Tsjad»), en moderne Romeo og Julie-historie som forteller hvor farlig det blir for to ungdommer å forelske seg på tvers av de grenselinjer borgerkrigen har skapt. Ndjékéry har også fått stor anerkjennelse for novellene sine, blant annet for samlingen La minute mongole (2014, «Det mongolske minuttet»).

Nimrod Bena Djangrang (født 1959) kalles stort sett bare Nimrod. Som ung flyktet han fra Tsjad og bodde i en rekke afrikanske land, men ble til slutt professor ved et universitet i Frankrike. Nimrod er inspirert av de store representantene for négritude-bevegelsen og om ideen om «la francophonie», fellesskapet mellom representanter for fransk kultur i hele verden. Han er også litteraturkritiker, og blant dikterne som har opptatt ham, kan man nevne Léopold Sédar Senghor. Som dikter debuterte Nimrod med diktsamlingen Pierre, poussière («Stein, støv») i 1989, og etter dette har han blant annet utgitt romaner og diktsamlinger. Sentralt i forfatterskapet står en romantrilogi som behandler enkeltmenneskers skjebner under borgerkrigen i Tsjad fra 1979 til 1982.

Koulsy Lamko (født 1959) bodde også i flere land i Afrika og Europa før han bosatte seg i Mexico. Lamko kaller seg «kulturaktivist»; han skriver romaner og teaterstykker, arbeider som skuespiller og fremfører sanger som han selv har skrevet både tekst og musikk til. Lamko er blant annet kjent for romanen La phalène des collines (2000, «Sommerfuglen fra åsene») der han skildrer folkemordet i Rwanda i en form som minner om et grusomt eventyr eller sagn. Av skuespillene hans kan nevnes Tout bas... si bas (1995, «Helt ned ... så langt ned») og Comme des flèches (1996, «Likesom piler»). I stykkene sine leker Lamko ofte med teaterillusjonen slik at det virker som om intrigen utvikler seg uten at dikteren har kontroll over den. Lamko har også skrevet kortprosa og eventyr, samt diktsamlingen Exils (1993, «Landflyktigheter»).

Det finnes ikke mange kvinnelige forfattere i Tsjad. Den mest kjente er trolig Marie-Christine Koundja (født 1957). Hun har arbeidet som politiker og diplomat og har blant annet vært Tsjads ambassadør i Nigeria. Koundja er kjent for to romaner. Al Istifakh ou l'idylle de mes amis (2001, «Al Istifakh eller mine venners kjærlighetshistorie») er fortellingen om et ungt par som forsøker å virkeliggjøre sin kjærlighet selv om omgivelsene ønsker å forhindre det. Kam-Ndjaha, la dévoreuse (2009, «Kam-Ndjaha eller hun som fortærer») skildrer forskjellige kvinnetyper; den utro kvinnen, men også, og i første rekke, kvinnen som blir utnyttet eller foraktet av mannen.

Blant den yngste generasjonen av forfattere fra Tsjad kan nevnes Kaar Kaas Sonn, pseudonym for Noël Flavien Kobdigué (født 1973). Pseudonymet betyr «barnet som vet» på det afrikanske språket som brukes i hans hjemtrakter. Han har studert juss og statsvitenskap og har hatt en karriere som visesanger, både i Afrika og i Frankrike der han nå bor. Han er påvirket av den franske visesangeren Georges Brassens, men også av afrikansk sang- og musikktradisjon. Kaar Kaas Sonn har utgitt tre romaner samt diktsamlinger, kortprosa og essayer. Hans mest kjente essay er Droit, culture et développement en Afrique : le cas du Tchad (2015, «Juss, kultur og utvikling i Afrika: tilfellet Tsjad». Her legger han vekt på at det i Tsjad må utvikles en juridisk tenkemåte som alle de ulike folkegruppene kan identifisere seg med. Hele Kaar Kaas Sonns forfatterskap er preget av ønsket om å styrke demokratiet og menneskerettene i Afrika.

Ahmat Zeidane Bichara (født 1974) er journalist og ble internasjonalt kjent for Journal d'un réfugié politique (2006, «Dagboken til en politisk landflyktig»). Her skildrer han en av de såkalte omskoleringsleirene der regjeringen i Tsjad utsetter kvinner og barn for svært store prøvelser. Etter denne boken tvang muslimske ekstremister Bichara til å flykte fra Tsjad, og han kom etter hvert til Frankrike hvor han prøvde å få oppholdstillatelse. Problemene han møtte skildret han i boken Intégration, mode d'emploi. Les tribulations d'un musulman laïque (2011, «Integrering, en bruksanvisning. En muslimsk lekmanns gjenvordigheter»). Også bøkene til Bichara viser hvordan mange av de yngste forfatterne i Tsjad, slik som i mange andre afrikanske land, bruker litteratur i kampen mot ekstremisme og for et friere og mer menneskelig samfunn.