59 f.Kr.(?)–17 e.Kr.(?), født i Patavium (Padova), romersk historieskriver. Om han hovedsakelig levde og skrev i sin hjemby eller i Roma, er omstridt. Hans livsverk er Ab urbe condita (Fra byens grunnleggelse av), en romersk historie på i alt 142 bøker som begynte å utkomme tidlig under Augustus' regjering. Bevart er knapt en fjerdedel: bøkene 1–10 og 21–45 (fra 41. bok bare delvis fullstendig), og til de fleste tapte bøker finnes korte innholdsangivelser. Bøkene 1–10 dekker tiden frem til 293 f.Kr., 21–45 fra 218 (den annen puniske krig) til 167 f.Kr. (Makedonias fall). Fremstillingens tyngdepunkt, mer enn halvparten av verket, lå på «revolusjonsårhundret» fra Tiberius Gracchus (133 f.Kr.) til Octavians endelige seier (31–30 f.Kr.), som Livius skildret som en forfallstid. Verket gikk frem til år 9 f.Kr. (Drusus' død).
Livius bygger så godt som utelukkende på eldre historikeres verker og nesten uten kritisk avveining. Hans sakkunnskap var mangelfull på viktige områder: geografi, militærvesen, den politiske utvikling i det romerske samfunn. På den annen side står han som et høydepunkt innenfor den annalistiske historieskrivning. Hans litterære evner var betydelige. Hans patriotisme slo straks an og har fengslet ettertiden. Hans verk gjenspeiler romersk vesen og uttrykker romersk selvforståelse.