dansk dikter, født av fattige foreldre i Odense. Han skulle settes i skredderlære; men da en spåkone forutsa moren at Odense by en gang ville bli illuminert til hans ære, fikk han sin stedige fantastvilje satt igjennom og reiste 1819 uten penger og faste planer til København. Han eide en nesten utrolig evne til å komme i forbindelse med innflytelsesrike folk. Først skaffet Baggesen og Weyse ham inn ved Det kgl. Teater som korist. Da hans stemme forsvant, tok teatersjefen Jonas Collin seg av ham, skaffet ham kongelig understøttelse til å studere og anbrakte ham i Slagelse lærde skole. Han ble tatt ut av skolen og privat dimittert 1828. Han hadde skrevet dikt allerede i skolen, bl.a. Det døende barn. Som nybakt student skrev han den fantastiske arabesk Fodrejse fra Holmens kanal til østpynten af Amager (1829), tydelig etter mønster av E. T. A. Hoffmann; samme år kom hans første dramatiske arbeid Kærlighed paa Nicolai taarn, og året etter en samling Digte, også til dels i en tilstrebet ironisk overlegen form.
Disse første arbeider skaffet ham stor anerkjennelse, men også kritikk. Han produserte flittig, bl.a. en rekke reisebøker fra de mange reiser han foretok. Reisene skaffet ham venner og berømte forbindelser i utlandet, bl.a. Tieck, Chamisso og Dickens. Den første av H. C. Andersens romaner, Improvisatoren (1835), er fylt med hans inntrykk fra det første Italia-oppholdet. Den vakte bifall i Danmark, og den tyske oversettelsen gjorde ham internasjonalt kjent som forfatter. Derpå fulgte O. T. (1836) med hjemlige interiører, Kun en spillemand (1837), en sentimental skildring av kunstnerens trengsler, som ble angrepet av Kierkegaard i Af en endnu levendes papirer, og 1857 den mislykkede roman At være eller ikke være, som imidlertid interesserer ved å røpe Andersens store interesse for og avhengighet av H. C. Ørsteds filosofi. Hans selvbiografi Mit livs eventyr kom 1855.
Som lyriker er han fintfølende, men ikke fintformende. Som dramatiker er han som regel uheldig. Som reiseskildrer har han et utmerket beskrivende og følende talent. Som romanforfatter kan han sette et fargerikt stoff opp med inntrengende liv, og fastholde i hvert fall svermeriske naturer med hell, men han kan også flyte ut. Som eventyrforfatter tilhører H. C. Andersen imidlertid verdenslitteraturen. Han har skrevet i alt 156 eventyr og mer realistiske «historier». De første kom ut i et beskjedent hefte 1835, og ble ikke særlig godt mottatt, bare Ørsted viste en forståelse som oppmuntret dikteren til å fortsette. Siden fulgte småsamlinger og hefter til 1872.
H. C. Andersens eventyr er til å begynne med omdiktninger av folkeeventyr, de var nye ved sin muntlige dagligtale og ved å innstille alle sine begreper på barnets verden. Etter hvert finner Andersen selv opp motivene til sine eventyr, de blir ikke mer «fortalt for barna» alene, de blir dobbeltbunnet, gjennomvevde av en vidunderlig ironi og båret av et glimtende lune. Hans Ørsted-inspirerte, urokkelige tro på at virkeligheten er et vidunder, hans forståelse av menneskelige lidelser og av den menneskelige forfengelighet, som han selv led så meget under, hans presise virkelighetsiakttagelse og hans friske språkbruk, alt dette møtes i eventyrene og gjør dem til en sjanger som helt er hans.
Eventyrene brakte H. C. Andersen verdensberømmelse. Han ble en fetert gjest både ved Europas hoff, på de danske herregårder og i de rike københavnske familier. Størst betydning hadde familien Collin for ham i hans ungdom, på hans gamle dager var det især hos familiene Henriques og Melchior han søkte og fant et hjem, og han døde på grosserer Melchiors landsted «Rolighed» på Østerbro. Han mottok ordener og titler fra hele Europa. Odense by, som utnevnte ham til æresborger, ble virkelig illuminert for hans skyld. Den store ytre glans var nødvendig for ham for å dekke over hans personlige tragedie; hans mange alvorlige, men alltid mislykkede forelskelser, bl.a. i Riborg Voigt, Louise Collin og især i den svenske sangerinnen Jenny Lind. Hypokondri og en tiltagende rastløshet plaget ham også. Med en nesten sykelig sensibilitet måtte han betale for sitt geni. Hans liv var fullt av lange lidelser og kortvarige, men intense lykkestunder. Gjennom lidelse fikk han sin erfaring og utmyntet den i inspirasjonens øyeblikk til stor kunst.
H. C. Andersens Samlede værker i femten bind utkom 1876–80. Eventyrene utgitt av Hans Brix og Anker Jensen i fem bind 1919, kritisk utgave ved Erik Dal 1963–67. Diktene utgitt 1930 av Paul V. Rubow. De interessante dagbøker og brev er bl.a. trykt i Breve til og fra A., 3 bd. (1877–78); A.s brevveksling med Edvard og Henriette Collin, 6 bd. (1933–37), A.s Brevveksling med Jonas Collin, 3 bd. (1945–48), A.s dagbøger 11 bd. (1971–76).
Et utvalg eventyr
| Den lille Idas Blomster | 1835 |
| Fyrtøiet | 1835 |
| Lille Claus og Store Claus | 1835 |
| Prindsessen paa Ærten | 1835 |
| Tommelise | 1835 |
| Den lille Havfrue | 1837 |
| Keiserens nye Klæder | 1837 |
| Den standhaftige Tinsoldat | 1838 |
| De vilde Svaner | 1838 |
| Paradisets Have | 1839 |
| Ole Lukøie | 1842 |
| Svinedrengen | 1842 |
| Den grimme Ælling | 1844 |
| Nattergalen | 1844 |
| Sneedronningen | 1844 |
| De røde Skoe | 1845 |
| Elverhøi | 1845 |
| Holger Danske | 1845 |
| Hyrdinden og skorstensfeieren | 1845 |
| Stoppenaalen | 1847 |
| Den lille Pige med Svovlstikkerne | 1848 |
| Den lykkelige Familie | 1848 |
| Historien om en Moder | 1848 |
| Det er ganske vist! | 1852 |
| Verdens deiligste Rose | 1852 |
| Nissen hos Spekhøgeren | 1853 |
| Klods-Hans | 1855 |
| Det gamle Egetræs sidste Drøm | 1858 |
| Dynd-Kongens Datter | 1858 |
| Klokkedybet | 1858 |
| Suppe paa en Pølsepind | 1858 |
| Vinden fortæller om Valdemar Daae og hans Døttre | 1859 |
| En Historie fra Klitterne | 1860 |
| Gaardhanen og Veirhanen | 1860 |
| Hvad Fatter gjør, det er altid det Rigtige | 1861 |
| Iisjomfruen | 1862 |
| Sommerfuglen | 1862 |
| I Børnestuen | 1865 |
| Sølvskillingen | 1865 |
| Veirmøllen | 1865 |
| Gjemt er ikke glemt | 1866 |
| Laserne | 1870 |
| Dandse, dandse, Dukke min! | 1872 |
| Det Utroligste | 1872 |
| Portnøglen | 1872 |
| Tante Tandpine | 1872 |