Halleys komet

Halleys komet, den første komet som ble påvist å være periodisk (omløpstid 76–77 år), og den komet som har den lengste kjente forhistorie (kinesiske opptegnelser allerede fra år 466 f.Kr.). Halleys komet har vært observert 30 ganger. Den kom nærmest Solen (perihelium) i 1910 og var i aphelium (solfjerne), som ligger utenfor Neptuns bane, i 1948. Siste gang den passerte Solen var 9. februar 1986, minste avstand var ca. 90 mill. km. Da den var nærmest, stod den og Jorden nesten på diametralt motsatt side, så kometen druknet i sollyset i noen uker. Neste gang Halleys komet passerer perihel blir 28. juli 2061. Den vil heller ikke da bli særlig lyssterk. Det blir den derimot ved den følgende passasje som finner sted 27. mars 2134. Da vil den bli klarere enn himmelens lyssterkeste stjerne, Sirius, og halen vil strekke seg over en stor del av himmelen.

Passasjen 1986

Halleys komet var best synlig fra sørlige bredder, i februar–april, f.eks. fra Sør-Afrika og Australia. Fra Norge kunne den så vidt sees med det bare øyet i desember–januar og i slutten av april. Observasjonsmessig var 1986-passasjen den dårligste på 2000 år.

Passasjen var likevel en suksess for forskerne. Kometen ble fotografert, og struktur, aktivitet, lysstyrke og spektra ble registrert. Kometen ble møtt av to sovjetiske (Vega 1 og 2), to japanske og et europeisk (Giotto) romfartøy, som undersøkte kometstøvet og kometgassens kjemiske sammensetning og densitet, magnetfelt, stråling m.m. For første gang ble en kometkjerne studert. Giotto passerte den i en avstand på 600 km, og fotografier fra Giotto og fra Vega-sondene viste at kjernen var et peanøttformet legeme, 15 km langt og 8 km tykt. Fra dette skjøt det under passasjen ut to sterke og flere svake lysende jetstrømmer av støv og gass. Den største overraskelsen var kjernens farge. Refleksjonsevnen viste seg å være bare ca. 2 %, mens de fleste astronomer hadde ment at isklumpen som dannet kjernen reflekterte 40–50 %. I stedet for å være glitrende hvit var den svartere enn kull. Den svarte fargen skriver seg sannsynligvis fra en mørk skorpe av organisk materiale som isolerer isen under.

Denne artikkelen er hentet fra papirutgaven av leksikonet, utgitt i 2005-2007. Artikkelen har ikke blitt oppdatert siden den ble publisert på nett 14.02.2009.

Forfatter av denne artikkelen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Fagansvarlig for Solsystemet

Kaare Aksnes Universitetet i Oslo

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.