Fransiskanerordenen

I Norge opprettet fransiskanerne fire klostre i løpet av 1200-tallet: Bergen (1248), Tønsberg (før 1263), Oslo (1280) og i Nidaros i andre halvdel av århundret. Som andre ordener forsvant fransiskanerne fra Norge som en følge av reformasjonen (1536).

På midten av 1800-tallet ble Den norske kirkens religionsmonopol opphevet (opphevelsen av konventikkelplakaten 1842 og innføring av dissenterloven 1845). Den katolske kirken etablerte sin første menighet i 1848. Forbudet mot «katolsk munkevesen» ble ikke opphevet før 1897. Forbudet ble tolket bokstavelig, altså til å gjelde munker, men ikke nonner. Allerede i 1865 kom derfor de første nonnene til Norge (St. Josephsøstrene etablerte seg i Oslo), og de første fransiskanersøstrene kom til landet i 1891 (Bergen).

I 1901 sørget den katolske biskopen for at det ble opprettet en norsk fransiskerinneorden, Sankt Franciskus Xaverius-søstrene, også kjent som Sankt Franciskus-søstrene, som fikk ansvar for katolsk sykehusdrift og skoler på Vest- og Sørlandet. I 1930 var det 136 fransiskanerinner i landet (Bergen, Stavanger, Arendal, Oslo, Larvik), blant dem var flere norske konvertitter.

Søstrene fikk etter hvert følge av fransiskanerbrødre, som fungerte som menighetsprester i det samme området. I 1924 ankom de første brødrene til Arendal. De var utsendt fra Småbrødreordenen (Ordo Fratrum Minorum, OFM) i Nederland, og tok over presteansvaret for den katolske menigheten. Samme år ble det første fansiskanerklosteret, St. Halvard kloster opprettet på Enerhaugen i Oslo.

Etter hvert kom det franiskanerbrødrene til de samme byene hvor fransiskanerinnene drev sosial virksomhet. De mannlige fransiskanerne, som var opptatt med prestegjerningen var anslagsvis 80 på det meste (1950-60årene).

Med den kraftige utbyggingen av statlige sykehus og pleieinstitusjoner etter andre verdenskrig, ble fransiskanernes private sykehusene overflødige, og antall søstre avtok gradvis. Samtidig var det en drastisk nedgang i rekrutteringen, både til kvinne- og mannsordener. I 2017 ble St. Hallvard klosteret i Oslo stengt, og de siste brødrene forlot det prisbelønte klosteret tegnet av Lund og Slaatto fra 1969). Samme år forlot fransiskanerprestene Arendal. I 1970 ble Sankt Franciskussøstrens moderhus i Bergen, Marias Minde (vegg i vegg med Vår Frues Kirke), ble omdannet til pleiehjem for eldre. I 2009 bodde 10 søstre på pleiehjemmet, og i 2011 ble klosteret overtatt av en vietnamesisk misjonskongregasjon (Søstrene av det Hellige Kors Nha Trang).

I 1995 etablerte den kontemplative fransiskanske kvinneordenen, Klarissene (også kjent som Poor Clares) Høysteinane kloster i St. Frans menighet i Larvik. I 2017 ble klosteret overtatt av tre polske franisikanskanere (Tau-St. Frans kloster). Fra

Fransiskushjelpen, som ble startet av katolske lekkvinner tilknyttet St. Halvards menighet i Oslo i 1956, tilbyr paleativ pleie ved livets slutt, og dekker dermed et behov som faller utenom det offentlige helsevesenet. I dag er Fransiscus-hjelpen en selvstendig frivillig organisasjon med 18 ansatte og et stort antall frivillige.

Religiøs kultur/fromhetskultur

Frans av Assisi er ikke bare fransiskanernes grunnlegger, men en vedvarende inspirasjonskilde. Han var lekmann som i følge legenden mottok et kall fra Gud i 1207 om å oppgi sitt privilegerte rikmannsliv og følge Jesu eksempel ved å preke Guds ord og leve i absolutt fattigdom.

Fransiskanerne er sterkt preget av Frans av Assisis mystikk og følelsesbetonte religiøsitet med fokus på Jesu liv og menneskelighet. Frans fikk selv stigmata, spontane sår (håndflatene) på samme sted som Jesu korsfestelsessår. Fransiskanerne har fremmet kultusen rundt Korsveien, en praksis med bønn og meditasjon foran 14 scener fra Jesu vei til Golgata. Billedfremstillinger av Korsveien henger på veggene i kirkeskipet i de fleste katolske kirker. Flere steder er det anlagt korsveier (fjorten skulpturer) i nærheten av kirker og pilegrimssteder, for eksempel i Lourdes i Frankrike. Korsvei-fromheten fungerer som en pilegrimsvandring, og er særlig viktig i fastetiden (de 40 dagene før Påske).

Fransiskansk vektlegging av Jesu lidelse kom også til uttrykk i billedkunsten hvor den frontale, seirende Jesus fra midten av 1200-tallet ble erstattet av motivet med Jesus som vrir seg i smerte. Jomfru Maria står også sentralt, og blant fransiskanerordenens viktigste teologiske bidrag er at de fremmet læren om Marias ubesmittede unnfangelse, som ble erklært som et dogme av pave Pius 9. i 1854.

Fransiskanerne skapte også tradisjonen med julekrybbe, altså fremstillinger av Jesu fødsel i en stall, med figurer av Maria, Josef og Jesus. Frans av Assisis skal selv ha bygget en julekrybbe ved alteret i en liten kirke på hjemvei fra Roma julen 1223.

Selv om Fransiskanerordenens grunnlegger var lekmann, la ordenen tidlig vekt på prestestudier og lærdom, og frembrakte snart også store teologer som Bonaventura, Johannes Duns Scotus, William Ockham og Gabriel Biel.

Frans av Assisi startet sin prekenvirksomhet i 1207, og fikk raskt mange tilhengere. I 1209 utformet han den første ordensregelen for sine tilhengere. Den fremmet fattigdomsidealet og en fullstendig selvfornektende etterfølgelse av Jesus og disiplene. Fransiskanerne skulle leve i absolutt fattigdom, preke og hjelpe folk, og livnære seg ved eget arbeid eller tigge mat. Det var forbudt å motta penger både for arbeid og som almisse, det var totalforbud mot privat eiendom, også felleseiendom.

Fattigdomsidealet inspirerte Klara av Assisi (1194–1253) til å danne et eget kvinnefellesskap, klarissene, Ordo Sancta Clarae (OSC), kjent som Poor Clares i 1212. De første klarissene levde i et klosterfelleskap med streng klausur i tilknytning til San Damiano kirken i Assisi, og ble anerkjent Frans av Assisi som en egen del av fransiskanerne.

Etter ti års prekenvirksomhet var det cirka 5000 fransiskanere i Umbria-regionen, de fleste lekfolk. I 1221 skrev Frans av Assisi en regel for lekfolk, tertiarer, som omfatter både kvinner og menn som avlegger fattigdomsløfte, men fortsetter å leve et verdslig liv. I 1224 godkjente paven (Honorius 3.) den ordensregelen som har vært normgivende for fransiskanerne frem til i dag.

Etter Frans av Assisis død i 1226 brøt det ut strid om fortolkningen av fattigdomsløftet. Det utviklet seg tre posisjoner: På den ene siden de mest ekstreme som insisterte på en bokstavelig tolkning av fattigdomsidealet og totalforbud mot privat eiendom, også felles eiendom. På den andre siden de som gikk inn for en mildere og tillempet tolkning, etter hvert kalt Conventualene. I mellomposisjonen finner vi dem som ønsket å muliggjøre et stabilt brødrefellesskap, men med fortsatt sterk vekt på personlig fattigdom, som etter hvert ble kalt Observantene.

I 1263 lempet pave Urban 4. på klarissenes ordensregel og tillot dem å ha felles eiendom, men også blant kvinnene var det uenighet, og flere kvinneklostre holdt seg til det strengeste fattigdomsløftet.

På slutten av 1200-tallet tiltok konflikten mellom fransiskanerne og paven idet paven oppfattet det fransiskanske fattigdomsidealet som en åpenlys kritikk av kirkens rikdom og geistlig luksus. I 1317 grep pave Johannes 22. inn og publiserte en bulle hvor han tillot fransiskanerne kollektivt eierskap. Paven tok dermed tok Conventualenes side i fransikanernes indre strid. Observantene kritiserte Coventualene for slapphet, og de mest radikale blant dem (Fraticelli) brøt med pavekirken. De ble stemplet som kjettere og ble utryddet i løpet av 1300tallet.

1300-tallet var en krisetid for Den katolske kirken, med moralsk forfall, intern maktkamp og pesten (svartedauden) 1347–1353, som tok livet av en tredjedel av Europas befolkning. Blant fransiskanerne fortsatte striden mellom radikale (Observantene) og moderate krefter (Conventualene).

Etter årevis med strid kom det til full splittelse i 1517 da pave Leo 10. lot Conventualene få sin egen organisasjon. På det tidspunktet var de to grenene omtrent like store. Splittelsen gjaldt også kvinneordenen, klarissene.

I 1528 kom det til en ny splittelse da kapusinerne brøt med de strenge Observantene og fikk pave Clemens 7. anerkjennelse.

Splittelsen varte helt til 1897 da paven Leo 13. tok initiativet til å forene dem i én organisasjon, Ordo Fratrum Minorum (OFM).

Ordenen er i dag strukturert i første-, andre- og tredjeordener, hver med flere undergrupper eller grener. Kompleksiteten skyldes ikke bare størrelsen (fransiskanerne er den største katolske ordenen), eller historiske forhold, men også ordenen har en flat organisasjonsstruktur (valgte ledere), og mangler en felles ledelse.

Førsteorden består av tre grener: Observantene eller Småbrødrene, Ordo Fratrum Minorum (OFM) og bærer brun munkekutte. Conventualene (OFM Conv.) bærer sort eller grå kutte. Kapusinere, Ordo Fratrum Minorum Capuccini (OFM Cap.) går barfotet og bærer brun kutte med spiss hette. Førsteorden lever i brødrefellesskap, og de som har teologisk utdannelse fungerer gjerne som menighetsprester.

Annenorden består av kontemplative nonner. Klarisser, Ordo Sactae Clarae (OSC), også kjent som Poor Clares, opprettet i 1212, regnes som en streng orden med streng faste og lite elle ingen kontakt utenfor klosteret. Den kvinnelige delen av Kapusiner-ordenen, Kapusinerinnene, ble opprettet i 1538, og regnes blant de aller strengeste.

Tredje orden består av to grener: På den ene siden de som lever i fellesskap og sølibat, Terzio Ordine Regulare (TOR), for eksempel Sankt Fransiskus Xaverius-søstrene som ble stiftet i Norge i 1901 for å drive sosial virksomhet . På den andre siden finner vi lekfransiskanere, tertiarer, også kjent som sekulære fransiskanere, som lever etter bestemte forskrifter om daglig bønn og fromhetsøvelser, men uten å oppgi sine verdslige liv (jobb, ekteskap, familie), som for eksempel de katolske grunnleggerne av Franisiscus-hjelpen i Oslo.

På grunn av den komplisert organisasjonsstruktur er det vanskelig å anslå nøyaktig antall fransiskanere i dag. På begynnelsen av 2000-tallet talte førsteordenene totalt cirka 36 000 medlemmer spredt på over hundre land, i 2020 oppgir de cirka 30 000 medlemmer. Annenordenene utgjør ca 20 000 søstre i over sytti land, og tertiarene utgjorde til sammen cirka 120 000 medlemmer, flesteparten legfolk.

• Frans av Assisi
• den katolske kirke
• kristendommens historie
• religiøs orden

• Derbes, Anne: Picturing the passion in late Medieval Italy, 1996
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingetid til reformationstid, 4:563-73
• Moorman, John: A history of the Franciscan order from its origins to the year 1517, 1968
• Nilsen, Else-Britt: Nonner i storm og stille. Katolske ordenssøstre i det 19. og 20.århundre, 2001
• Nybo Rasmussen, Jørgen: Die Franziskaner in den nordischen Ländern im Mittelalter, 2002, isbn 3-7666-2090-8