Dublin-samarbeidet er et avtalebasert samarbeid mellom de fleste europeiske land, blant annet Norge, om behandlingen av asylsøknader der flyktningen har reist mellom flere land som deltar i samarbeidet. Det innebærer som hovedregel at en søknad om asyl kan nektes realitetsbehandlet i et land dersom asylsøkeren kan kreves mottatt av et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet.
Faktaboks
- Også kjent som
-
Dublin III-forordningen
Dublin III-forordningen av 26. juni 2013 er det nåværende grunnlaget for samarbeidet. Det er en avtale mellom EU-landene, Island, Sveits, Liechtenstein og Norge som bestemmer hvilket av disse landene som har ansvaret for å behandle søknaden om beskyttelse. Norge deltar i Dublin-samarbeidet i henhold til utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b).
Av totalt 1941 asylsøknader i 2020 ble 192 returnert til andre Dublin-medlemsstater med hjemmel i Dublin-regelverket. Til sammenligning ble det samme år returnert 68 søkere etter første asyllandregelen.
En søknad blir som hovedregel avvist i Norge dersom søkeren har visum eller oppholdstillatelse i et annet land, opphold i et annet land eller har søkt beskyttelse i et annet land.
Enslige mindreårige asylsøkere blir kun overført til andre land hvis de har familie i et annet europeisk land og/eller søknaden allerede har blitt behandlet der.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.