Det følger av første asyllandsregelen at en søker ikke selv kan velge hvilket land som skal behandle søknaden om asyl. Det er nedfelt i utlendingslovens § 32 første ledd bokstav d) at dersom søkeren har tatt opphold i et land eller i et område der han ikke var forfulgt, plikter han å søke om beskyttelse der dersom hans søknad ville ha blitt realitetsbehandlet. Denne regelen følger av internasjonal praksis, men er ikke traktatfestet på generell basis.

For land som har tiltrådt Schengen-samarbeidet gjelder Dublin-avtalen som bestemmer hvilket land som har ansvar for å behandle asylsaken i Schengen-området. Det følger av lovens § 32 første ledd bokstav b) at dersom søkeren kan tilbakesendes til et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, skal han sendes dit.

Allerede i 1970- og 80-årene utviklet det seg i Norden en «første asylland»-regel som medførte at dersom en utlending hadde oppholdt seg i et annet land før han kom til Norge og søkte asyl, så ble han tilbakesendt dit. Ofte var det tilstrekkelig at vedkommende hadde beveget seg utenfor transittområdet på en flyplass for å definere det slik at vedkommende hadde «tatt opphold» i dette landet.

Bakgrunnen for «første asylland»-regelen var behovet for å forhindre såkalt «asylshopping» der asylsøkere søkte asyl flere steder samtidig. Det opptok betydelige ressurser.

Dublin-samarbeidet bygger på en forutsetning om alle samarbeidende land anerkjenner og utviser tillit til hverandres rettssystemer. I dette ligger også en presumsjon om at alle Dublin-stater er såkalte trygge første asylland. Det vil si at det presumeres å være trygt å sende tilbake asylsøkere til andre Dublin-stater. Gjennom praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol i de senere år er det blitt oppstilt krav om at det må oppstilles krav til adekvate asylprosedyrer for at man skal kunne sende tilbake asylsøkere til sitt første asylland selv om landet er del av Dublin-samarbeidet.

I en av avgjørelsene gjaldt det tilbakesendelse av en asylsøker fra Belgia til Hellas (M.S.S. v. Belgia og Hellas av 21. januar 2011). Her fant man at det stred mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon å sende vedkommende tilbake fordi han ville leve i ekstrem fattigdom ved tilbakesendelse og ikke ville ha tilgang til en adekvat asylprosedyre. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.