første asylland

Artikkelstart

Første asylland er det første landet en flyktning tar opphold i utenfor hjemlandet sitt som har ratifisert Flyktningekonvensjonen og respekterer grunnleggende menneskerettigheter. Oppholdet kan være i et kortere eller lengre tidsrom.

En asylsøker kan ikke selv velge hvilket land som skal behandle søknaden om asyl, men skal som hovedregel søke asyl i sitt første asylland. Dette kan kalles for første asylland-regelen.

For land som har tiltrådt Schengen-samarbeidet gjelder Dublin-avtalen, som bestemmer hvilket land som har ansvar for å behandle asylsaken i Schengen-området. Det følger av utlendingslovens § 32 første ledd bokstav b) at dersom søkeren kan tilbakesendes til et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, skal han sendes dit.

Første asylland-regelen

Dersom søkeren har tatt opphold i et land eller i et område der han ikke var forfulgt, plikter han å søke om beskyttelse der dersom hans søknad ville ha blitt realitetsbehandlet. Denne regelen følger av internasjonal praksis, men er ikke traktatfestet på generell basis. I Norge står regelen i utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d.

Allerede i 1970- og 80-årene utviklet det seg i Norden en «første asylland»-regel som medførte at dersom en utlending hadde oppholdt seg i et annet land før han kom til Norge og søkte asyl, så ble han tilbakesendt dit. Ofte var det tilstrekkelig at vedkommende hadde beveget seg utenfor transittområdet på en flyplass for å definere det slik at vedkommende hadde «tatt opphold» i dette landet.

Bakgrunnen for «første asylland»-regelen var behovet for å forhindre såkalt «asylshopping» der asylsøkere søkte asyl flere steder samtidig. Det opptok betydelige ressurser.

Dublin-samarbeidet

Dublin-samarbeidet bygger på en forutsetning om at alle samarbeidende land anerkjenner og utviser tillit til hverandres rettssystemer. I dette ligger også en forutsetning om at alle Dublin-stater er såkalte trygge første asylland. Det vil si at det antas å være trygt å sende tilbake asylsøkere til andre Dublin-stater. Gjennom praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol i de senere år er det blitt oppstilt krav om at det må oppstilles krav til adekvate asylprosedyrer for at man skal kunne sende tilbake asylsøkere til sitt første asylland selv om landet er del av Dublin-samarbeidet.

En av avgjørelsene gjaldt tilbakesendelse av en asylsøker fra Belgia til Hellas (M.S.S. v. Belgia og Hellas av 21. januar 2011). Her fant man at det stred mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon å sende vedkommende tilbake fordi han ville leve i ekstrem fattigdom ved tilbakesendelse og ikke ville ha tilgang til en adekvat asylprosedyre.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg