første asylland

Det første landet en flyktning tar opphold i utenfor hjemlandet sitt, i et kortere eller lengre tidsrom, regnes som det første asyllandet til flyktningen forutsatt at denne staten har ratifisert Flyktningekonvensjonen og respekterer grunnleggende menneskerettigheter. Det følger av første asyllandsregelen at en søker ikke selv kan velge hvilket land som skal behandle søknaden om asyl, men som hovedregel skal søke asyl i sitt første asylland. Det er nedfelt i utlendingsloven § 32 første ledd bokstav d) at dersom søkeren har tatt opphold i et land eller i et område der han ikke var forfulgt, plikter han å søke om beskyttelse der dersom hans søknad ville ha blitt realitetsbehandlet. Denne regelen følger av internasjonal praksis, men er ikke traktatfestet på generell basis.

For land som har tiltrådt Schengen-samarbeidet gjelder Dublin-avtalen som bestemmer hvilket land som har ansvar for å behandle asylsaken i Schengen-området. Det følger av utlendingslovens § 32 første ledd bokstav b) at dersom søkeren kan tilbakesendes til et annet land som deltar i Dublin-samarbeidet, skal han sendes dit.

Allerede i 1970- og 80-årene utviklet det seg i Norden en «første asylland»-regel som medførte at dersom en utlending hadde oppholdt seg i et annet land før han kom til Norge og søkte asyl, så ble han tilbakesendt dit. Ofte var det tilstrekkelig at vedkommende hadde beveget seg utenfor transittområdet på en flyplass for å definere det slik at vedkommende hadde «tatt opphold» i dette landet.

Bakgrunnen for «første asylland»-regelen var behovet for å forhindre såkalt «asylshopping» der asylsøkere søkte asyl flere steder samtidig. Det opptok betydelige ressurser.