Klage, i forvaltningsretten den rett den som er misfornøyd med et forvaltningsvedtak som er bestemmende for hans eller hennes rettigheter og plikter, har til å få saken vurdert på ny.

Forvaltningsloven av 10. februar 1967 har alminnelige regler om klage i forvaltningssaker. Etter loven kan den som er part i en forvaltningssak eller har slik tilknytning til den at hun må anses å ha «rettslig klageinteresse» i den, påklage avgjørelsen til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det organ som har truffet avgjørelsen. Klagefristen er tre uker.

Klageinstansen kan prøve alle sider av saken på ny, ikke bare om vedtaket er lovlig, men også om det er rimelig eller hensiktsmessig. Den kan stadfeste underinstansens vedtak, treffe nytt vedtak i saken, eller sende saken tilbake til underinstansen til ny behandling.

Klageinstansens vedtak i en klagesak kan ikke påklages videre. Ved siden av de alminnelige klagereglene i forvaltningsloven har enkelte spesiallover egne regler om klage. Dette gjelder blant annet ligningsloven av 13. juni 1980, som har egne regler om klage over utligning av skatt på formue og inntekt med mer, og sosialtjenesteloven av 18. desember 2009, hvor det er fastsatt at klageinstansen bare kan vurdere om vedtaket er ulovlig eller «åpenbart urimelig».

I sivilprosessen må den som vil reise søksmål, regelmessig først ved en forliksklage innkalle sin motpart til megling i forliksrådet. Videre blir uttrykket klage brukt blant annet om en henvendelse til namsretten fra den som er misfornøyd med namsmannens avgjørelse eller handlemåte under tvangsfullbyrdelse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.