Alejo Carpentier

Carpentier ble født i Lausanne, Sveits, i 1904. Faren var fransk og moren russisk, og kort tid etter at Carpentier ble født, slo familien seg ned i Havanna. Her innledet Carpentier en karriere som kulturjournalist på 1920-tallet. Sammen med fremtredende intellektuelle som Jorge Mañach og Juan Marinello, grunnla han Revista de Avance i 1927, et venstreradikalt avantgarde-tidsskrift som fikk en sentral posisjon i cubansk kulturliv.

På grunn av politisk aktivisme og motstand mot Gerardo Machados diktatur, tilbrakte Carpentier 40 dager i fengsel i 1927. Kort tid etter forlot han Cuba, ved hjelp av den franske poeten Robert Desnos' pass og papirer. Han bodde i Paris fra 1928 til 1939, der han tok del i den surrealistiske kretsen rundt André Breton. Etter noen år i Havanna og kortere opphold i blant annet Haiti, flyttet han til Venezuela i 1945, hvor han ble værende frem til Den cubanske revolusjonen i 1959. Carpentier var selverklært kommunist helt siden 1920-tallet, og forsvarte Den cubanske revolusjonen frem til sin død i 1980. Han fikk også sentrale verv i cubansk kulturliv på 1960-tallet, før han vendte tilbake til Paris som cubansk ambassadør i 1966. Carpentier er gravlagt på Necrópolis Cristóbal Colón i Havanna.

Carpentier slo relativt sent gjennom som skjønnlitterær forfatter. Han debuterte riktignok med Ecué-Yamba-O! i 1933, men romanen fikk liten oppmerksomhet og Carpentier betraktet den senere som et mislykket eksperiment. Etter at han vendte tilbake fra Paris til Havanna i 1939, foretok Carpentier grundige studier av den kubanske musikkens afrocubanske røtter. Disse studiene ledet i 1946 til utgivelsen av referanseverket La música en Cuba (Musikken på Cuba), og indirekte også til El reino de este mundo (1949; norsk oversettelse: Riket av denne verden, 1978), romanen som markerte Carpentiers definitive gjennombrudd som skjønnlitterær forfatter. Romanen omhandler slaverevolusjonen i Haiti på slutten av 1700-tallet, som vi følger gjennom blikket til Ti Noel, en marginal skikkelse som ikke har forutsetninger for å forstå begivenhetene fra sin posisjon i samfunnets randsone.

I Los pasos perdidos (1953, norsk oversettelse De tapte skritt, 1958) beskriver Carpentier en musikologs reise inn i den latinamerikanske jungelen for å studere musikkens opprinnelse, en reise som også er blitt lest som allegori over opprinnelsen både til Latin-Amerika og til sivilisasjonen som sådan. I 1962 kom El siglo de las luces (norsk oversettelse Eksplosjonen i katedralen, 1965), som utforsker konsekvensene av den franske revolusjonen i Karibia, der slagordet om "frihet, likhet og brorskap" ble tolket bokstavelig av de revolusjonære slavene i Haiti. I 1974 ga Carpentier ut Concierto barroco, som markerer et sent vendepunkt i forfatterskapet. Mens de tidligere romanene i stor grad skuer bakover, knytter denne romanen den cubanske kulturen til fremtiden, i form av en ny begynnelse.

Stilmessig kan Carpentier betraktes som barokk eller nybarokk, samtidig som barokken er viktig på et mer grunnleggende nivå i forfatterskapet. På tematisk nivå ledsages undersøkelsen av Latin-Amerikas identitet nemlig av en interesse for Karibias transkulturelle forbindelser, som utforskes via den barokke estetikkens åpninger for det hybride og heterogene. I flere av Carpentiers essays, beskriver han dessuten Latin-Amerikas egenart som barokk, ikke ulikt sine cubanske kolleger José Lezama Lima og Severo Sarduy.

Sammen med Miguel Ángel Asturias, Juan Rulfo og Jorge Luis Borges, regnes Carpentier blant dem som fornyet den latinamerikanske romanen, og som sådan er han også blant de primære forløperne for den latinamerikanske boomen på 1960-tallet. Forordet til De tapte skritt er sentralt i denne sammenhengen. Her lanserer Carpentier begrepet om "lo real maravilloso", det "virkelig-fantastiske", som han mener er karakteristisk for latinamerikansk kultur. Dette forordet skulle senere bli avgjørende for utviklingen av begrepet om magisk realisme, som blant annet forbindes med boom-forfatteren Gabriel García Márquez.

På Cuba har Carpentier en ubestridt plass i landets litterære kanon. Likevel har han vært kontroversiell i intellektuelle kretser, tildels fordi han bodde mesteparten av sitt liv utenfor Cuba, en distanse som ble understreket av at han hele sitt liv snakket spansk med en "fransk" skarre-r. Dessuten ble hans uforbeholdne støtte til Fidel Castro og Den cubanske revolusjonen oppfattet som problematisk, særlig etter at sensuren tiltok på 1970-tallet.

• La música en Cuba (1946)
• El reino de este mundo (1949) Norsk utgave: Riket av denne verden. Gyldendal (1978). Oversatt av Kjell Risvik
• Los pasos perdidos (1953) Norsk utgave: De tapte skritt. Gyldendal (1958) Oversatt av Tryggve Norum
• El acoso (1956)
• El siglo de las luces (1962). Norsk utgave: Eksplosjon i katedralen. (1965) Oversatt av Axel S. Seeberg.
• El recurso del método (1974) Norsk utgave: Metoden (1976). Oversatt av Kjell Risvik.
• Concierto barroco (1974)
• El arpa y la sombra (1979)

• Roberto González Echevarría: Alejo Carpentier: The Pilgrim at Home. Ithaca and London: Cornell University Press, 1977.
• Forord til Riket av denne verden (overs. av Bo Byrkjeland). Vagant 2/08, s. 66-70.

• Cubas litteratur
• Cubas historie
• Haitis historie