Kanalvelger, inngangsdelen i en fjernsynsmottaker. Brukes som betegnelse både for de innvendige elektroniske kretsene (HF-delen) og for den utvendige betjening som er tilgjengelig for seeren (valg av TV-kanal/-program).

Brukt i betydningen HF-del betyr dette den høyfrekvensdelen i en TV som velger ut hvilken av de mottatte definerte TV-kanalene som skal demoduleres. I Europa brukes 7/8 MHz mellom hver definerte HF-kanal, også kalt bærebølge (7 MHz i VHF-området og 8 MHz i UHF-området).

Én slik HF-kanal kan enten overføre ett analogt TV-program med lyd og bilde, eller som i DVB (Digital Video Broadcasting) et multiplekset signal (bitstrøm) med flere digitaliserte og komprimerte TV-programmer. Avhengig av krav til kvalitet og bildematerialets kompleksitet vil et digitalisert program kreve fra 2 Mbit/s og oppover; god "PAL-standard" ligger gjerne på 8-9 Mbit/s mens et HDTV-signal trenger opp i mot 20 Mbit/s.

De enkelte programmene inne i et multiplekset signal identifiseres ved hjelp av en PID (Program IDentifier) slik at mottakeren ut fra valgt PID vet hvilken bærebølge/HF-kanal som skal demoduleres og demultiplekses. Hvilke PID-verdier som tilsvarer de forskjellige programmene, kringkastes i en spesiell datapakke med jevne mellomrom. Dette nødvendige byttet av HF-kanal er også årsaken til at skifte mellom "TV-program" tar litt tid.

En kanals overføringskapasitet for digitale, multipleksede signaler avhenger av modulasjonsteknikken som brukes og er fra ca 22 Mbit/s (bakkenett) til ca 52 Mbit/s (kabel-TV-nett i hht. EURODOCSIS 2.0-standarden).

På eldre TV-apparater var det mulig å velge bånd (VHF Bånd I eller III med kanalene 1-4/5-11, eller UHF Bånd IV eller V med kanalene 21-69), eller kanal direkte. Disse apparatene hadde gjerne også manuell innstilling av lysstyrke, kontrast og farge.

Moderne TV-apparater er utstyrt med automatikk som letter innstillingen, og med programvalg og kontrast-/lysstyrke-/farge-profiler som er definert av produsenten og kan velges enkelt. I tillegg har man fortsatt mulighet til manuelle innstillinger gjennom menyvalget i TV-apparatet.

I et kabel-TV-anlegg med såkalte dekodere inneholder dekoderen (også kalt Set-top-box) en HF-kanalvelger. En digital-dekoder inneholder samtidig PID-funksjon og demultiplekser, m.m. samt (som oftest) digitale utganger for tilkobling av et digitalt TV-apparat slik at man slipper en ekstra digital-analog-digial-konvertering.

I litt mer påkostede TV-apparater, og i noen digital-dekodere med PVR, finnes det doble kanalvelgere slik at man kan se bilde-i-bilde eller gjøre opptak av ett program mens man ser på et annet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.