Kanalvelger, inngangsdelen i en fjernsynsmottaker. Brukes som betegnelse både for de innvendige elektroniske kretsene (HF-delen) og for den utvendige betjening som er tilgjengelig for seeren (valg av TV-kanal/-program).

Brukt i betydningen HF-del betyr dette den høyfrekvensdelen i en TV som velger ut hvilken av de mottatte definerte TV-kanalene som skal demoduleres. I Europa brukes 7/8 MHz mellom hver definerte HF-kanal, også kalt bærebølge (7 MHz i VHF-området og 8 MHz i UHF-området).

Én slik HF-kanal kan enten overføre ett analogt TV-program med lyd og bilde, eller som i DVB (Digital Video Broadcasting) et multiplekset signal (bitstrøm) med flere digitaliserte og komprimerte TV-programmer. Avhengig av krav til kvalitet og bildematerialets kompleksitet vil et digitalisert program kreve fra 2 Mbit/s og oppover; god "PAL-standard" ligger gjerne på 8-9 Mbit/s mens et HDTV-signal trenger opp i mot 20 Mbit/s.

De enkelte programmene inne i et multiplekset signal identifiseres ved hjelp av en PID (Program IDentifier) slik at mottakeren ut fra valgt PID vet hvilken bærebølge/HF-kanal som skal demoduleres og demultiplekses. Hvilke PID-verdier som tilsvarer de forskjellige programmene, kringkastes i en spesiell datapakke med jevne mellomrom. Dette nødvendige byttet av HF-kanal er også årsaken til at skifte mellom "TV-program" tar litt tid.

En kanals overføringskapasitet for digitale, multipleksede signaler avhenger av modulasjonsteknikken som brukes og er fra ca 22 Mbit/s (bakkenett) til ca 52 Mbit/s (kabel-TV-nett i hht. EURODOCSIS 2.0-standarden).

På eldre TV-apparater var det mulig å velge bånd (VHF Bånd I eller III med kanalene 1-4/5-11, eller UHF Bånd IV eller V med kanalene 21-69), eller kanal direkte. Disse apparatene hadde gjerne også manuell innstilling av lysstyrke, kontrast og farge.

Moderne TV-apparater er utstyrt med automatikk som letter innstillingen, og med programvalg og kontrast-/lysstyrke-/farge-profiler som er definert av produsenten og kan velges enkelt. I tillegg har man fortsatt mulighet til manuelle innstillinger gjennom menyvalget i TV-apparatet.

I et kabel-TV-anlegg med såkalte dekodere inneholder dekoderen (også kalt Set-top-box) en HF-kanalvelger. En digital-dekoder inneholder samtidig PID-funksjon og demultiplekser, m.m. samt (som oftest) digitale utganger for tilkobling av et digitalt TV-apparat slik at man slipper en ekstra digital-analog-digial-konvertering.

I litt mer påkostede TV-apparater, og i noen digital-dekodere med PVR, finnes det doble kanalvelgere slik at man kan se bilde-i-bilde eller gjøre opptak av ett program mens man ser på et annet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.