Versefot, den minste rytmiske enhet i en verselinje, består i germanske språk av minst to stavelser, hvorav minst én må være trykksterk (tung). De vanligste verseføttene er: jambe ‿ – (lett-tung) forstå; troké – ‿ (tung-lett) løpe; daktyl – ‿‿ (tung-lett-lett) levende; anapest ‿‿ – (lett-lett-tung) elegant; og spondé – – (tung-tung) fin-fin. Mindre vanlige verseføtter i norsk sammenheng er amfibrakk, kretiker, korjambe, peon.

Mens germanske språk er aksentuerende, er latin og gresk kvantiterende, dvs. disse språkene skiller ikke mellom trykksterke og trykksvake stavelser, men mellom lange og korte stavelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.