versefot

Verseføtter

‿ –

jambe

– ‿

troké

– ‿ ‿

daktyl

‿ ‿ –

anapest

– –

spondé

‿ – ‿

amfibrakk

– ‿ –

 kretiker

– ‿ ‿ –

korjambe

– ‿ ‿ ‿ eller ‿ ‿ ‿ –

peon

En versefot er den minste rytmiske enheten i en verselinje. En versfot består i germanske språk av minst to stavelser. Minst én av disse må være trykksterk (tung).

De vanligste verseføttene er:

  • jambe ‿ – (lett-tung), for eksempel forstå;
  • troké – ‿ (tung-lett), for eksempel løpe;
  • daktyl – ‿ ‿ (tung-lett-lett), for eksempel levende;
  • anapest ‿ ‿ – (lett-lett-tung), for eksempel elegant;
  • spondé – – (tung-tung), for eksempel blå-blå.

Mindre vanlige verseføtter i norsk sammenheng er amfibrakk, kretiker, korjambe og peon.

Mens germanske språk er aksentuerende, det vil si at de bygger på forskjellen mellom trykktunge og trykklette stavelser, er gresk og latin kvantiterende, det vil si at det er forskjellen mellom lange og korte stavelser som er grunnleggende i disse språkene. Versefotbetegnelsene stammer fra gresk og latin. Fagfolk har i nyere tid derfor foreslått at man isteden bygger på takten, det vil si fordelingen av antall trykktunge og trykklette stavelser i hver verselinje, når man beskriver germanskspråklig diktning.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg