Strikkede vanter i ull, med broderier i ull.
Vanter er strikkede eller heklede hansker. Vanter kalles også fingervanter, da skilles de klart fra votter.
Håndplagg er en sekkebetegnelse for votter, vanter, pulsvarmere, håndleddsvarmere, sportshansker av forskjellige typer, arbeidshansker og latekshansker som brukes for å beskytte seg mot smitte. De tradisjonelle vantene og pulsvantene kan ha mange forskjellige dialektbetegnelser som mufler og småermer.
Strikkede vanter ble brukt i Spania og Italia fra 1100-tallet. Da tilhørte det erkebiskopens seremonielle klær, ornat, så de eldste og vakreste vantene som er bevart fra 1500- og 1600-tallet, har vært brukt i kirkene. De er strikket i silke og dekorert med broderier i gull- og sølvtråder. Fra 1700-tallet er vanter i bruk utenfor kirken, men det var fortsatt stasplagg. Strikkede ullvanter med broderier finnes i mange norske folkedrakter som fra Setesdal i Agder. På 1800-tallet ble sommervanter strikket i bomull og med gjennombrutt mønster som ligner på kniplinger. På 1800-tallet fantes også vanter der fingrene ikke var helt dekket. Det var vanter til bruk i kirken. Når man skulle bla i salmeboken, som hadde svært tynne blader, var det håpløst med vanter eller votter på. Inne i kirkene var det kaldt, så yttertøy og noe på hendene var det nødvendig å ha på. Dette designet på vantene løste problemet.
Fra 1900-tallet finnes også heklede sommervanter, for frem til 1960 gikk ikke en dame ut uten hatt på hodet, hansker eller vanter på hendene og en veske på armen. Strikkede vanter strikkes som regel på fire pinner, men det finnes også oppskrifter på vanter strikket på to pinner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.