Tonelag eller tonem er en form for intonasjon (tonefall) når et ord uttales. Ulikt tonelag kan skille mellom to ord som ellers uttales likt, for eksempel ordene vannet og vanne.

Tonelag er karakteristisk for norsk og svensk, men er ellers sjeldent i indoeuropeiske språk. I dansk har man støt, som fyller noe av samme funksjon.

I norsk består vannet og vanne av de samme fonemene (lydene), og trykket er også det samme, mens tonebevegelsen sier oss hvilket ord vi har med å gjøre.

  • Tonelaget i vannet kalles enstavelsestonelag, enkelt tonelag, tonelag 1 eller tonem 1
  • Tonelaget i vanne kalles tostavelsestonelag, dobbelt tonelag, tonelag 2 eller tonem 2

På samme måte skiller vi mellom 

  • bønder – bønner
  • tømmer (tre) – tømmer (seletøy)
  • endene (fuglene) – endene (slutningene)
  • ta på (berøre) – ta på (kle på)
  • løvet (på trær) – løve (dyr)

I norsk og svensk må det være minst to stavelser i hvert ord eller ordgruppe for å få tonelagsmotsetning. Det må være én trykksterk stavelse fulgt av minst én trykksvak stavelse. Enkelte dialekter i Nord-Norge og i visse strøk på Vestlandet mangler tonelag.

I østasiatiske og afrikanske språk og amerikanske urbefolkningsspråk finnes atskillig flere tonelag som er bundet til en enkelt stavelse.

Kinesiske dialekter skiller for eksempel mellom fra tre til flere enn ti toner, slik at én og samme stavelse kan ha ulike betydninger avhengig av tonegangen. I standard kinesisk, som skiller mellom fire toner, betyr f.eks.  'mamma',  betyr 'hamp',  betyr 'hest', og  betyr 'å skjelle ut'.

De fleste språkene i Afrika sør for Sahara har tonem, for eksempel i språket hausa der baaba avhengig av tonelag kan bety bààbá ‘pappa’ og báábà ‘mamma, tante’, se språk i Afrika.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.