sykefravær

Norge har et høyt sykefravær sammenliknet med andre land, og det høye sykefraværet har periodevis fått stor politisk oppmerksomhet. Det gjelder ikke minst på slutten av 1990-tallet, da sykefraværet økte kraftig. De siste 15 årene har sykefraværet derimot vært mer stabilt (se figur). I Norge utgjør sykefraværet idag 6,2 prosent av den avtalte arbeidstiden (per andre kvartal 2018).

Det vanlig i statistikken å skille mellom egenmeldt og legemeldt sykefravær. Videre kan man skille mellom sykefravær som finansieres av arbeidsgiver – de første 16 dagene av en fraværsperiode – og fravær utover 16 dager som finansieres av NAV. Egenmeldt fravær utgjør bare en liten del av det totale sykefraværet, og bortsett fra betydelige sesongvariasjoner er det forholdsvis stabilt over tid på et nivå på cirka 1 prosent av de avtalte dagsverk på årsbasis. Det er videre små forskjeller i egenmeldt fravær mellom menn og kvinner.

Det er særlig langtidsfraværet (fravær over 16 dager) som viser variasjon over tid, og her er det store forskjeller mellom menn og kvinner. Det samlede nivået på sykefravær blant kvinner er idag (andre kvartal 2018) på 7,9 prosent av den avtalte arbeidstiden, mens det for menn er på 4,8 prosent.

Det er lansert ulike forklaringer på de store forskjellene i sykefravær mellom menn og kvinner. En del av forskjellen kan knyttes til biologiske forskjeller og her spesielt svangerskapsrelaterte plager og sykdommer. Kvinner har generelt et høyere forbruk av helsetjenester enn menn, men det er uklart i hvilken grad denne forskjellen også har sin bakgrunn i sosialt betingede forskjeller i helseadferd mellom menn og kvinner.

Videre har det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vært trukket inn som en mulig forklaring på kvinners høyere sykefravær. Men selv når man sammenligner kvinner og menn i de samme yrkene på de samme arbeidsplassene gjenstår det en betydelig kjønnsforskjell i sykefravær.

Den kanskje mest populære teorien har vært knyttet til kvinners «dobbeltarbeid». Det vil si at yrkesaktive kvinner fortsatt har hovedansvaret for det uformelle arbeid i hjemmet (se husarbeid) og at denne dobbeltbelastningen utgjør en spesiell helserisiko for kvinner.

Erfaringene fra Norge og andre land viser at situasjonen på arbeidsmarkedet og yrkesaktiviteten i befolkningen har stor betydning for utviklingen i sykefraværet. Hovedtendensen er at sykefraværet minsker i økonomiske nedgangstider med høy arbeidsledighet og at det øker i perioder med fallende og lav arbeidsledighet. Det er lansert ulike teorier for å forklare denne variasjonen. Én forklaring er at personer som er redde for å miste jobben, i nedgangstider går på jobb selv om de ikke er helt friske, det vil si at nedgangstidene har en «disiplineringseffekt». Tilsvarende er det lettere å ta sykefravær når etterspørselen etter arbeidskraft likevel er stor.

En annen teori tilsier at når flere får arbeid, øker antallet arbeidstakere med funksjonsbegrensninger, det vil si personer som har større fravær enn gjennomsnittet. Denne mekanismen kan også bidra til å forklare en tendens til at land med en generell høy sysselsetting blant både menn og kvinner, har et høyt nivå på sykefraværet.

En tredje teori er at når økonomien går godt, øker presset på den enkelte arbeidstaker: tempoet skrus opp og forventningene til innsats øker. Økt tempo kan både gi økt sykelighet og skape problemer for dem som på forhånd fungerer marginalt.

Korttidsfraværet er dominert av lettere luftveisinfeksjoner og det er betydelig høyere i vintermånedene enn om sommeren. Diagnosebildet er helt annerledes for langtidsfraværet. Nær halvparten av alt fravær over 16 dager skyldes sykdommer i muskel- og skjelettsystemet, mens psykiske lidelser står for en femtedel.

Staten har fra 2001 inngått en rekke avtaler med partene i arbeidslivet (det vil si arbeidsgiverorganisasjoner og fagforeninger) om Inkluderende arbeidsliv (IA). Ett av målene for IA-avtalene har vært å redusere sykefraværet. Hovedstrategien er tidlig oppfølging av sykmeldte for å få dem tilbake i arbeid raskest mulig, se sykmelding (Oppfølging av sykmeldte).

Regelendringer gjennomført i 2004 i tilknytning til IA-avtalen ser ut til å ha hatt en virkning i retning av å redusere sykefraværet. Selv om ikke IA-avtalen har ført til en like sterk reduksjon i sykefraværet som avtalepartene la opp til, så kan den og den mer generelle strategien for oppfølgning av sykemeldte ha bidratt til stabiliseringen av sykefraværet de siste 15 årene.

• sykmelding
• sykepenger
• Inkluderende arbeidsliv (IA)