internalisering

Internalisering, betyr innenfor psykologi at ytre prosesser blir rekonstruert som indre prosesser. Et eksempel er når barn selvstendig tar i bruk strategier for problemløsning som de tidligere har brukt i samarbeid med andre, eller når en person gjør andre menneskers holdninger og egenskaper eller samfunnets normer til sine egne.

I sosialkonstruktivistiske teorier om kognitiv utvikling er internalisering et sentralt element. I Lev Vygotskijs teori blir barns språk og kognisjon formet gjennom deres samhandling med andre mennesker og internalisering av kulturens redskaper og tenkemåter. Internalisering betyr at ytre hendelser, for eksempel i form av dialoger og problemløsning i samarbeid, blir gjort til indre prosesser, til en del av barnets sinn. Ifølge utviklingspsykologen Katherine Nelson begynner barn konstruksjonen av den selvbiografiske historien (det personlige narrativet) gjennom internalisering av samtaler med foreldre og andre voksne og barn om hendelser de har opplevd. Barn internaliserer dessuten i stor grad kulturens kjønnsroller og kjønnsstereotypier.

Flere teorier ser internalisering som et sentralt element i moraldannelsen. Ifølge Sigmund Freud identifiserer barn seg med sine foreldre og denne identifiseringen resulterer i en internalisering av ytre krav, av foreldrenes sosiale og kulturelle holdninger og verdier. Ifølge psykologen Judy Dunn observerer, tolker og internaliserer barn forskjellige aspekter av foreldrenes atferd. Internaliseringen er særlig viktig for evnen til å utøve moralsk kontroll og føle ansvar og skyld for det man gjør. En vellykket internalisering av gode verdier er en vesentlig forutsetning for stabil sosial tilpasning og trivsel.

Samvittigheten representerer en indre personlig standard. Internalisering av kulturens etiske holdninger gjør blant annet barn i stand til å motstå fristelser når voksne ikke er til stede. Utviklingen begynner i tidlig barnealder og fortsetter gjennom ungdomsalderen.